Anmeldelse: Buddha på loftet

buddha

En sterk roman om fellesskap og individualitet. Og om det å søke lykke, men ende opp med å finne noe helt annet.

En gruppe unge, japanske kvinner reiser fra Japan til USA på søken etter et nytt og bedre liv. De reiser over Stillehavet med ulik bakgrunn og ulike mål, men med en felles drøm. I San Francisco venter mannen de til nå bare har sendt brev med, men som de endelig skal få møte for første gang. Det de finner er langt fra den kjekke, unge forretningsmannen de har sett bilder av, men en mann de likevel må ta til takke med.

Buddha på loftet er historien om en gruppe postordrebruder som reiser fra Japan til California på 1920-tallet. De ender opp med å jobbe i åkrer og som hushjelper, og med helt andre liv enn de hadde sett for seg. De sliter med å lære språket og forstå kulturen, og mens barna deres finner seg til rette, står de selv på utsiden av samfunnet. Situasjonen blir ikke noe bedre etter bombingen av Pearl Harbor i 1941. De blir vitner til at mennene deres blir sendt til interneringsleire, noen etter at deres egne koner har tystet på dem, andre uten noen god grunn. Til slutt blir de alle sendt av gårde, og sporene etter de japanske kvinnene blir sakte men sikkert vasket vekk.

Romanen er skrevet av Julie Otsuka, som selv har vokst opp i California med foreldre med japansk bakgrunn. Dette er Otsukas andre roman, og ble første gang utgitt i 2011. Romanen kom ut på norsk i 2013, og ble utgitt av forlaget Oktober. Buddha på loftet har vunnet og blitt nominert til flere priser, og har blitt oversatt til over 20 språk.

Buddha på loftet er bygd opp som en kollektivroman. Det er ingen hovedperson i handlingen, men et ”vi” som forteller. Man trekkes inn i livene til disse enkeltskjebnene, men også kvinnene som en samlet gruppe. Det er en modig roman Otsuka har skrevet. Hun lykkes med å få oss til å føle sterkt for personene i romanen, selv om vi ikke kommer tett innpå dem, men bare får et glimt av deres forskjellige liv. Man kjenner på kvinnenes frykt for overkåte menn, og sorgen over tapte barn. Dette ”vi”et er noe av det mest spennende i denne romanen, nettopp fordi kvinnene er individuelle mennesker, men med en felles skjebne. Alle takler de situasjonen de har havnet i ulikt, noen klarer seg bedre enn andre, mens andre igjen, klarer seg ikke i det hele tatt.

«De tok oss før vi var rede og blødningene stanset ikke før etter tre dager. De tok oss så den hvite silkekimonoen ble vrengt over hodet og vi var sikre på at vi kom til å dø. Jeg trodde jeg skulle kveles. De tok oss grådig, sultent som om de hadde ventet på å ta oss i tusen og ett år.»

Vendepunktet oppstår når alle japanerne har blitt sendt vekk, og det bare står tomme pulter og hus igjen etter dem. Det er ikke lenger noe ”vi”, men et ”de”. For hvor har de blitt sendt? Hva har de gjort? Og kommer de noen gang tilbake?

Setningene i romanen er korte og presise, og har en poetisk klang over seg. Man nærmest synger seg gjennom Buddha på loftet. Kvinnenes erfaringer blir ramset opp på løpende bånd, men de rekker likevel å gjøre stort inntrykk på leseren. Dette er en liten bok, som rommer mye. Det er vanskelig å glemme fortellingene om de japanske kvinnene etter at man har lest ferdig romanen. Historien er sterk, sår og skremmende, og boka er et lite mesterverk.

Karoline Holsæter studerer litteraturformidling i Oslo, jobber i bokhandel og bruker stort sett resten av tida hun har til rådighet på litteratur. Blogger på litteraturformidleren.com.