Anmeldelse: Grace of Monaco

Om grunnen for Kidmans skremte ansiktsuttrykk er et resultat av botox, eller hennes egen tolkning av Grace Kellys karakter, er uvisst…

Nicole Kidman er valgt til å portrettere Grace Kelly som på 1950-tallet var en av Hollywoods største skuespillerinner. Da hun giftet seg med fyrst Rainier III la hun skuespillerkarrieren på hyllen og ble fra da av prinsesse Grace av Monaco.

Filmen «Grace of Monaco» skildrer en fiksjonshistorie basert på sanne hendelser om hvordan Grace Kelly taklet å forlate livet som skuespiller og, ikke minst, taklet mistillit fra Monacos folk. Tidlig i filmen får hun etter noen få år som prinsesse, tilbud om en rolle i en av Alfred Hitchcocks filmer. (Roger Ashton-Griffiths spiller Hitchcock og er en av få som lykkes i å utspille et mer troverdig portrett av en kjent karakter.)

Grace bestemmer seg for å akseptere rollen, men Rainier er ikke støttende til dette. Frankrike truer samtidig med å invadere fyrstedømmet i Monaco, som igjen naturligvis skaper uro og vanskeligheter i ekteskapet. Rainier mener at Graces plikt er å stå ved hans side, men Grace er ulykkelig og tviler på sitt tidligere valg. Vil hun forlate Monaco for å dra tilbake til Hollywood, eller velger hun å bli for å spille sin største rolle; kone og fyrstinne?

Det er ikke første gang regissør Olivier Dahan lager film om historiske kvinner. I filmen «La Vie en Rose» (2007) ble vi kjent med Edith Piaf og hennes turbulente liv. En film som fikk svært gode kritikker. Denne gang har ikke Dahan vært like heldig. «Grace of Monaco» har fått dårlige terningkast verden over siden den åpnet filmfestivalen i Cannes. VG har gitt den en toer, og kaller den en fotogen kalkun, og det er akkurat det den er. Bildene er vakre. Omgivelsene er nydelige og gir deg lyst til å bestille en enveisbillett til Monaco med det samme. Kidman ligner Kelly med sin slanke figur og glamorøse hårfrisyrer. Men en fotogen historie er ikke nok.

Manuset er kjedelig og spenningskurven holder seg relativt flat med unntak av glimt av hva som skjer mellom Monaco og Frankrike. Dahan burde tatt et valg om hva han ville konsentrere seg mest på: Grace Kellys tanker å bli skuespiller igjen eller hennes opplevelse av landets vanskeligheter. Begge historier er viktige, men det er forvirrende og en blir usikker på hvor Dahans fokus ligger. Forholdet mellom Grace og Rainier er for eksempel veldig lite spennende. For å ha gitt opp en fantastisk karriere for kjærlighetens skyld er det pinlig få følelser å skue.

Grace Kelly var en skuespillerinne som uttrykte intense følelser i rollene sine. Hun jobbet hardt for å bli den skuespillerinnen hun var, og fokuset på karrieren burde fått mer oppmerksomhet. Å se Grace gråte når hun ser på gamle opptak av seg selv gjør meg ikke sympatisk. Jeg får mer lyst til å klaske henne i ansiktet. Med tanke på at historien er fiksjon skulle en tro at Dahan ville krydre opp historien litt!

Det var verdt et forsøk. Grace Kellys liv var en eventyrhistorie sett utenfra, men ganske riktig var den ikke slik inne i palasset med den vakre utsikten over den franske rivieraen. Filmen forteller ikke nok for at historieinteresserte skal sitte fornøyde i 102 minutter, men de som er spesielt interesserte i Grace Kellys liv (og moten) kan trygt kjøpe en kinobillett. Bare vær forberedt på at ansiktet hennes ikke beveger seg så mye…

Elena Wetlesen Davanger liker sjokoladeboller fra Narvesen, gamle filmer og psykologipensum. Hun tar en dag om gangen og håper hun en gang kan får råd til en oppvaskemaskin.