Anmeldelse : Parissyndromet

origin_1047043772

Livet i Paris er ikke helt slik det ser ut som på film.

En av fjorårets debutromaner var Parissyndromet av Heidi Furre: «Parissyndromet? Det er ein diagnose ein gir japanske turistar som kjem til Paris og får alle draumar og illusjonar om verdas vakraste by fullstendig knust. Ein får fysisk reaksjon, feber, hjarteklapp, panikk, og mest av alt kjenner ein seg bedratt når ein ser at Paris er full av hundedrit, fattigdom og faenskap. Dei trur Paris er som ein fransk musikal frå 60-talet, og så er det jo berre Paris. Rått og hardt. Fullstendig kaos.»

parissyndrometEi jente sier adieu til Oslo og bonjour til Paris. Hun tar farvel med kjente og kjære, og veit ikke helt hva hun skal gjøre. Lære seg fransk. Komme seg vekk fra han. Han som hun er forelska i, han som ikke vil ha henne lenger. Hun kommer til Paris, finner seg leilighet, barnevaktjobb og franskkurs. Vennene kommer peu à peu, gjerne ved tilfeldigheter, som jo så ofte skjer i storbyer. Men ensomheten og redselen for å være aleine smyger seg allikevel innpå.

«Krasjar eg, så krasjar eg. Eg har valt å sitte ved vindauget, eg må alltid sitte ved vindauget, sjølv om eg veit at det er tryggare å sitte ved midtgangen, så eg kan evakuere raskare ut av det brennande flyet på Aéroport Charles de Gaulle. Flyet kan brenne opp. Vengene kan dette av. Kven blir den siste eg tenker på mens flyet rasar ned mot bakken?»

Romanen handler om vennskap. Om gamle venner, som bestevenninna Benedikte som vi treffer ukentlig på Skype, og om nye, som Solène, den franske jenta hun treffer på kafé og som tar henne med på fest og introduserer henne for Bruno som har husbåt. Anna, hovedpersonens romvenninne, som også er norsk, blir en viktig venn og støtte for jeg-personen når det ikke går så fint.

For selv om man blir hjemme eller drar av gårde, kan man ikke komme unna seg sjøl og sine egne tanker og følelser. Det er nettopp dette vi er vitne til i romanen. Savnet etter ekskjæresten kommer snikende og varer lenge. Alt ordner seg ikke sjøl om man drar til kjærlighetens by. Ikke tout de suite ihvertfall.

«Han er 183 cm, Eiffeltårnet er 324,8 meter, og begge borar seg gjennom byen, dukkar alltid opp rundt neste hjørne, eller tårnar over meg og slår store skuggar ned i gatene.»

Det skjer ikke så mye i boka, men det er absolutt ikke kjedelig å lese den for det. Det som slår meg som imponerende, er Furres evne til å observere småting, alle detaljene som er med. Ting man gjerne også har lagt merke til hvis man har tilbrakt litt tid i Frankrike: at man beholder skoa på når man er på hjemmefest, at det er et evig styr å opprette bankkonto, at melka kommer i plastflasker og ikke på kartong, at parkene stenges på natta, at dopapiret er rosa og at egga smaker annerledes. Sammen med svært gode, gjerne enkle skildringer av stemninger og følelser vi alle kan kjenne oss igjen i, blir i det hele tatt romanen svært autentisk.

Sjøl om Paris til tider virker helt forferdelig, ender man opp med å like byen enda mer etter å ha lest denne boka. For som klisjéen sier, er det kanskje ikke hvor man er, som teller til syvende og sist. Det er hvem man er sammen med.

Heidi Furre har skrevet en fin roman, som med et vakkert språk skildrer ensomhet, knuste forventninger, vennskap og kjærlighetssorg på en enkel og ekte måte. Jeg skulle gjerne skrevet mer, for det er så mye jeg liker så godt med denne boka. Men ta heller og les den du.

Headerbildet: TaylorMiles via photopin cc

Astrid Kristoffersen er glad i livet og prøver å leve så langsomt som mulig. Siden hun var liten har hun vært opptatt av språk, og blogger lidenskapelig om denne interessen på linguadingua.wordpress.com.