Den kvinnelige kikkingen

eye

Sola skinner, og ting er i ferd med å tø opp. Menneskedyrene inkludert. Det finnes noe som heter å være våryr, eller, ordet finnes i alle fall. Det kan godt hende at det finnes biologiske bevis på at vi blir mer yr idet snøen smelter, eller det kan også hende at det er noe vi bare tror vi blir.

Men dette skal ikke handle om klima, selv om temperaturen kanskje stiger underveis. Det skal handle om å se på folk, med begjær i blikket. Begjær er et klissete ord, men en reell følelse i mellomgulvet. Det kan være et hastig blikk på en ung kis på bybanen (true story, jeg tror jeg ble litt forelsket på turen på bybanen til sentrum) eller nærkontakt som får deg til å svelge hardt idet du vet hva som er i ferd med å skje, når du føler hele verden kan se hjertet ditt slå utenpå skjorta.

I dag snublet jeg over en artikkel fra i fjor, Why men can’t – and shouldn’t – stop staring at women, skrevet omtrent på samme tid som nå. En kar ved navn Ian Brown (nei, ikke han Ian Brown) fikk boltre seg over 1500 ord om hvorfor det er fint og naturlig at menn kikker på kvinner. Brown er 58 år gammel, og bestemmer seg etter å ha syklet bak en 20 år gammel jente i miniskjørt for å bruke en dag på å utforske sitt skambetonte «male gaze». Underveis finner han flere, av begge kjønn, som underbygger hans syn. Jeg merket meg også at jenter topper attraktivitetsskalaen når vi er 26. Jeg fyller 28 i år. Damn. Jeg har bikket. En artig analogi til kvinnen som en blomst som vil visne med mindre hun blir vannet med begjærlige blikk dukker også opp i teksten.

En rasende skribent fra Feminist Current var rask med et motsvar, Why my body doesn’t exist for your viewing pleasure, med flere gode poenger, blant annet om «a lifetime of being looked at makes you feel as though your self-worth is largely dependent on your ability to be desired by men». Mange jenter har blitt lært opp til å forvente og godta at menn ser på oss (og at vi best bør tilpasse oss vurderingene de gjør). De kan jo ikke noe for det. «En mann tenker bare på én ting», sa min mor – en fryktelig undervurdering av mannekjønnet som jeg ikke synes noen mødre bør lære til sine døtre, eller la sine sønner vokse opp til å tro. Noe som også alltid kiler irritasjonsnerven min er når såkalte dameblader spør menn om hvordan vi best kan gjøre oss attraktive for dem, hvilken sveis, hvilken trend vi bør unngå. Det får begge parter til å fremstå som idioter.

Menn kikker, kvinner kikker, noen ganger kikker man på hverandre, andre ganger smeller det seksuelle ukvemsord som har som hensikt å gjøre den andre mindre, av og til bare kikker man fordi det er gøy. Forrige uke var jeg i Oslo med en venninne og vår felles kode om «DM» (Deilige Menn) formelig haglet idet vi beveget oss nedover nye gater, foran nye bardisker. Jeg tvitret til og med om det. Det var bare så deilig å bare se på dem. Han med det røde sjalet, en skjeggete en som ruslet forbi. Vi hørte på låten som har rotert kraftigst på begges Spotify, Nordpolens «När Mitt Blod Pumpar i Dej», en låt som stort sett handler om hormoner og kåtskap. Tilfeldige bilder på nett, kanskje en nyhetssak, inspirerte til lovsang om mannlige underarmer med svulmende blodårer.

Jeg aner virkelig ikke om det finnes menn og gutter der ute som har opplevd å rødme av ubehag i vissheten om at en blir betraktet fra topp til tå på trikken, foran frysedisken, ikledd vinterjakke eller bikini. Å bli vurdert, ikke som en hel person, men som en samling kroppsdeler. Interessant nok snakker jeg i skrivende stund med en kompis som opplevde et visst ubehag idet to homofile menn åpenlyst kikket på ham, det samme med en eldre kvinne som flørtet. «Det kommer an på blikket», sier han. Blikket er ikke alltid grufullt. En annen kompis istemmer at det kan være deilig. Når jeg fikk vite at jeg hadde blitt omtalt som «hon med ræven» av en mannlig bekjent var det ikke bare med et indre grøss. Et hint av sødmefylt bekreftelse, som gjorde at jeg begynte å se ræva mi i et nytt og bedre lys.

At jeg ser på gutter på bybanen og menn på tv med et begjærlig blikk – er det fint og naturlig og sunt? Finere enn når menn gjør det samme? Skal vi bare slutte med det? Går det greit at jeg kikker så lenge jeg ikke sier noe? Er det mer ok at en i mine øyne kjekk kis kikker enn når en mindre attraktiv (fremdeles i mine øyne) gjør det samme? Er jeg en dårlig feminist når jeg fryder meg over bekreftelse fra det motsatte kjønn? Internaliserer jeg kun det kulturen har lært oss at menn gjør? Hva med manneblikket som under påskudd av religion direkte undertrykker kvinner og får dem til å ikle seg heldekkende drakter?

Sånt tenker jeg på, idet snøen smelter. Here’s looking at you, kid.

casablanca

Skjermbilde: Casablanca (1942)

Anette Basso har en master i kulturvitenskap, og har alltid vært skoleflink (foruten gym). Feminist med arbeiderklassehender og Morgenbladetabonnement, bruker mye tid på internett, liker punk, pop og pils, og har tidligere blogget om kultur og uteliv i Bergen. Blogger på anettebasso.no.