Egoistisk frivillighet?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glasurgenerasjon eller ikke, mange av oss ønsker å gjøre en forskjell, men hvem får egentlig mest utbytte av vår jobb som frivillig?

Kofferten pakkes og vi flyr til land med idylliske paradisstrender og billig biff. Kaller eksotiske seksmåneders ferier for backpacking og selvutvikling. Vi vil redde verden, hvem vil ikke det? Vi vil skape fred og stoppe krig, men de fleste av oss foretrekker å redde verden i noen måneder. Deretter kan vi vende tilbake til moderlandet hvor køen i matbutikken faktisk beveger seg fremover. Hjemme møtes ordene frivillig arbeid med nysgjerrighet og respekt. Vi har fått oppleve en annen kultur, og er rikere på kunnskap og tanker om den store verden utenfor lille Norge. Vi har fått vårt eventyr og beskriver det med store ord, men hvor stor betydning har vårt arbeid egentlig hatt for dem vi ville hjelpe?

Tanken er god, og da er alt godt. Ideen om å hjelpe ”barna i Afrika”, eller barna hvor som helst, er sjelden bygget på egoistiske prinsipper. Ingenting ego med å ville hjelpe andre vel? De fleste samtykker i at det er bedre å gjøre noe, enn ingenting i det hele tatt. Vi kan ikke redde alle barna i Afrika alene, og jeg kunne selvfølgelig ikke redde alle barna i Peru på en måned. Lærerne sa det betydde mye at jeg var der. At jeg var tilstede.

155471_10151900280127481_125885331_n

–Det er virkelig flott at dere bygger skoler og barnehjem; det betyr mye, sa en dame jeg bodde hos noen dager i hovedstaden Lima.

– Men jeg har fire barn, og min jobb er å sørge for at de får en god utdannelse og et godt liv, fortsatte hun og påpekte at antall fattige stadig øker og at hun ikke kan redde alle.

Jeg får ikke mange spørsmål om hvorfor jeg jobbet som frivillig. Ofte spør de om hvordan det var for meg, hva det ga meg, hvordan jeg opplevde det landet, hva jeg ga dem. Fasitsvarene lyder som følger: –Fordi jeg ønsker å gjøre en forskjell i verden. Fordi de fortjener det. Fordi jeg vil redde verden og alle menneskene i den.

Verden trenger ildsjeler som starter opp prosjekter, bygger skoler og vier livet sitt til noe annet enn Facebookstatuser og charterturer. All respekt til ildsjelene.

533554_10151894007872481_1126080755_n

Første gang jeg hilste på de minste barna på barnehjemmet, kom de løpende mot meg og ga meg klemmer og kyss på kinnet. Jeg fikk  ubetinget (ufortjent?) kjærlighet fra barn som ble født inn i denne verden, møtt av så mye mindre kjærlighet enn det noen av oss fortjener. Likevel ga de meg så mye, jeg som ikke hadde gjort noe for dem.

Du har hørt det før. Hver dag stirrer store barneøyne mot deg fra tv-skjermen, og hjerteskjærende historier fortelles om han som ikke har mat, og hun som ikke kan gå på skole fordi hun må passe på søsknene etter at foreldrene døde i et bombeangrep. Forhåpentligvis stikker det i alle fall litt i deg hver gang du ser disse reklamene, mens du stapper i deg fredagstacoen. Så følger du med videre på Hollywoodfilmen som fortsetter etter reklamepausen. Til og med når du leser denne teksten må jeg liksom snike inn dårlig samvittighet for at du spiser taco når barna i Afrika sulter.

Det finnes ikke et enkelt svar på hvorfor noen av oss velger å jobbe som frivillige. Sinne? Frustrasjon over verdens håpløse urettferdighet? Dårlig samvittighet? Pliktfølelse? Medmenneskelighet? En fin kombinasjon av eventyr, kultursjokk og selvutvikling? En del av jakten på mening med dette meningsløse livet? Litt av alt, kanskje. Noen påstår at man blir ulykkelig av all denne overfloden. Kanskje kan et fullt klesskap gi deg en større tomhetsfølelse enn en tom mage. Kanskje ikke. Kanskje det er dette vi funderer over, kanskje det er dette vi vil finne ut av?

197976_10151894022432481_1275431690_n

Den peruanske flyvertinnen knakk sammen av latter i et mislykket forsøk på å uttale etternavnet mitt i mikrofonen på Lima flyplass. Da jeg gikk bort og spurte henne hvorfor hun hadde ropt meg opp, serverte hun meg et påklistret smil og rakte meg en ny billett.

– Men jeg har allerede en billett, forklarte jeg.

– Oppgradert, svarte hun som om det var den største selvfølge i verden at jeg skulle sitte i et av flyets åtte seter på første klasse.

Jeg skulle prøve å gjøre noe «viktig» for noen andre. Jobbe en måned på et barnehjem og en barneskole. Gjøre en forskjell. Og så satt jeg der på første klasse med en Mac, et speilreflekskamera og blonde lokker. Bak meg hadde jeg tre måneder med Buenos Aires-eventyr. Av alle passasjerene var det jeg som fikk oppgradert billett uten ekstra kostnader. Som om jeg fortjente det noe mer enn noen andre.

Headerfoto: jsouthorn via photopin cc
Øvrige bilder: privat.

Kristine Marie Gutterød er 21 år og journaliststudent i Volda. Skriver mest etter midnatt, og trives litt for godt i eget selskap. Trenger reiser og hiphop. Blogger på kristinemg.blogspot.no.