Feminisme i dagens litteratur og hvordan det ikke bør gjøres

large_93235624

Hvor går grensen mellom fungerende og ikkefungerende feminisme i litteratur?

For en tid tilbake skrev jeg en bokomtale av Helene Guåkers «Pølsefabrikken» som jeg publiserte på min egen blogg. Jeg ga den nokså dårlig omtale, blant annet fordi hovedkarakteren, Sølvi, fremstod lite troverdig med sitt overdrevne inntak av alkohol og utagerende sexliv. 19. november 2012 skrev Cathrine Krøger en anmeldelse av den samme romanen i Dagbladet hvor hun la vekt på noe av det samme, men la til at hovedkarakteren ble for maskulin. Dette førte igjen til at bloggeren Kultursnobb postet et innlegg hvor hun kritiserte Krøger for å ha et konservativt syn på kjønn. Hun skriver blant annet: ”Også jeg som trodde at Dagbladets anmelder kanskje hadde jenket seg litt vedrørende kjønn og litteratur etter blindtesten utført av Dag og Tid”.

For meg var det ikke et problem at hovedkarakteren ble for maskulin, da reagerte jeg nok sterkere på det avgrensede følelseslivet til Sølvi. Menn ble brukt og kastet som en dagligdags forbruksvare og Sølvi hadde ingen følelsesmessige problemer med det. For å komme litt nærmere inn på dette skal jeg være dønn ærlig, jeg har vært der selv. Jeg har drukket til jeg stuper og hatt sex med menn som jeg ikke har ant fornavnet til, for så å snike meg ut dagen derpå, uten å ofre det en tanke. Dette pågikk til og med over en lengre periode. Hvorfor? Fordi jeg var deprimert. Jeg var på mitt laveste punkt i livet og hadde et sterkt behov for å utslette meg selv. Jeg ønsket verken å føle eller tenke, og det fungerte. Det fungerte helt til jeg forsto hva jeg var i ferd med å gjøre mot meg selv. Og det er her troverdigheten kommer inn i bildet. Jeg tror ikke noe på at verken menn eller kvinner kan leve et så selvdestruktivt liv uten å ha noen tanker eller refleksjoner rundt det, men det har tilsynelatende ikke Sølvi.

Pølsefabrikken-forside

Mens jeg leste hendte det at jeg tenkte at det var forfriskende og litt kult med en hovedkarakter som avviker så til de grader fra det kvinnesynet vi er så vant til. Etter hvert innså jeg derimot at det er ingenting som er kult eller tøft med det. Det er like lite ”kult og tøft” når en kvinne forlater mann og barn, som det er ”kult og tøft” når en mann forlater kvinne og barn. Det ligger absolutt ingen feministiske begrunnelser bak et slikt valg, og det er det som provoserer meg. Når ble feminisme til at kvinner skal etterape hver eneste handling og følelsesmessige tankegang, eller mangel på sådan, som det på overflaten er ”greit” at menn gjør?

Det hele kan antagelig bunne i at jeg deler av livet har vært en del av et miljø hvor jenter kan barbere av seg alt håret på hodet fordi de har lyst, uten at noen ser skjevt på dem i ettertid, ikke fordi ”hvis menn kan gjøre det, så skal jeg gjøre det”. Jeg har hatt venninner som sitter breibeint og raper, og jeg har hatt kompiser som kler på seg kvinneklær hver dag, og det har aldri føltes unormalt. Hvis vi skal fortsette å begrunne alle våre utradisjonelle valg med at ”men menn gjør det jo”, så kommer vi aldri til å komme i nærheten av den likestillingen så mange ønsker. Rett og slett fordi det blir for dumt, for trassig. Her i huset er det som regel jeg som tar oppvasken og vasker leiligheta, utelukkende fordi jeg er student og har mye fri, mens samboeren har en fulltidsjobb. På den andre siden har det skjedd oftere at han har lånt kortet mitt for å kjøpe seg nye sko, enn omvendt. Av en eller annen grunn har jeg en følelse av at den sistnevnte typen likestilling ikke er like populær som den første, selv hos de som skriker høyest om likhet mellom kvinner og menn.

Jeg leser gjerne en god roman om en maskulin, utenfor-esken-kvinne, men da skal det også være en kvinne med en viss form for personlighet, som er åpen for å utvikle seg gjennom romanen. Da skal det være en kvinne som står opp for seg selv, i stedet for å spenne bein på seg selv. En kvinne som velger karriere framfor familie fordi hun har lyst, eller en kvinne som velger familie framfor karriere… fordi hun har lyst. Feminisme handler om at en kvinne skal kunne barbere seg på hodet og ha like muligheter for å få en lederstilling som menn, uten at det er noe unormalt i det. Det handler om at vi skal kunne sminke oss og ta på oss korte kjoler uten å være redd for å gå utenfor døra. Det feminisme derimot ikke handler om er at kvinner skal kunne ta dumme valg med en forventning om at det ikke skal komme reaksjoner på det fordi ”men menn gjør det jo”.

Jeg holder på min konklusjon om at hovedkarakteren i «Pølsefabrikken» er lite troverdig. Samtidig så håper jeg at det er ei tøff jente der ute som i dette øyeblikket sitter og skriver på en kommende roman om en sterk, maskulin kvinne som tar de valgene hun gjør basert på egne lyster.

Kilder:
Dagbladet
Kultursnobb

Headerfoto: the bbp via photopin cc

Karoline Holsæter studerer litteraturformidling i Oslo, jobber i bokhandel og bruker stort sett resten av tida hun har til rådighet på litteratur. Blogger på litteraturformidleren.com.