Forglemmegei

gammel

Hvordan er det når en som har vært i livet ditt fra dagen du ble født, ikke lenger vet hvem du er?

Året er 2012. Det er jul. Ribbelukta har lagt seg i huset, finstasen er på og alt er akkurat som det skal være. Det er vår tur til å ha mormor på besøk, og like før middag blir hun henta opp fra bofellesskapet hun bor i. Den skrøpelige kroppen, som bare blir tynnere og tynnere, blir plassert i en stor lenestol. Hun kikker usikkert rundt seg, skjønner ikke hvor hun er, spør om de samme tingene igjen og igjen. Hun kommenterer at den yngste dattera hennes (min mamma) har forandret seg, mens hun kikker undrende på min lillebror, som for øyeblikket har uvanlig langt hår. Hun er bekymret, hun er i et fremmed hus, med fremmede folk og klarer ikke å slappe av. Det er når hun blir beroliget med at hun er blant venner, og svarer at hun ikke er så sikker på det, jeg virkelig forstår at jeg har mistet min mormor.

Det begynner å bli noen år siden mormor viste de første tegnene på demens. Hun glemte vesentlige ting, stilte de samme spørsmålene flere ganger på rad, og skjønte ikke hvor hun var når hun kom på besøk. Filteret som hindrer oss i å fornærme andre forsvant, og et sinne som vi aldri hadde sett hos henne før, dukket stadig oftere opp. Det var vanskelig å se hva som var i ferd med å skje med henne, hvordan sykdommen fjernet mer og mer av det som var henne. Nå er det bare de tidligste minnene som fortsatt er inntakt. I hennes hode har hun ikke lenger barnebarn, oldebarn eller svigersønner.

Det har ikke vært lettere å se hva som kreves av de nærmeste rundt henne. Utsettelse av ferier og feiringer. Ukentlige besøk. Dårlig samvittighet fordi man alltid føler at man burde vært oftere på besøk, bare gjort noe oftere. Et halvt år før jula 2012 dør morfar, og i begravelsen må vi stadig forklare mormor hvem som har gått bort. Hun får dødsbudskapet flere ganger den dagen. Det neste halvåret kommer beskjeden om ektemannens død til å være en nyhet hver eneste gang hun spør. Og for oss som står henne nærmest blir det et dilemma om vi skal utsette henne for denne sorgen på nytt og på nytt, eller skåne henne for den. For de pårørende blir det mange vanskelige valg som må tas, og en kamp mot tiden.

Ventesorgen er det noen som kaller det. Og på en måte er det nettopp det jeg gjør. Jeg venter på å kunne sørge over en mormor jeg har mistet for lenge siden, men som fortsatt puster, som fortsatt lever. Fram til den dagen hun blir helt borte for oss, kan vi bare sørge for at hun har det så bra som hun kan ha det der hun er. Min mormor er glad i å pynte seg, særlig å få lakket neglene, hun er glad i god mat og en liten skvett akevitt på julekvelden, og dama har humor. Disse små, hverdagslige tingene er det som gjør at dagene hennes går litt bedre. Det er de små gledene, det som foregår her og nå. Det er en kortvarig lykke, men like fullt lykke.

På søndag var det TV-aksjonen, og i år gikk pengene til Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid med demens. Det ble samlet inn 224 millioner kroner, som skal gå til å styrke tilbudet til mennesker med demens, og deres nærmeste. Det finnes ingen medisiner eller vaksiner mot demens, men ved å aktivisere de som er rammet av sykdommen og finne fram til tapte minner, kan dagene bli litt bedre. Pengene vil også gå til forskning, og å spre informasjon om en sykdom som for mange kan være skamfull.

Dette er et viktig arbeid for å etter hvert kunne løse gåten rundt demens, og det er gledelig at årets innsamling var rekordhøy. Hvis du ikke fikk muligheten til å bidra på søndag har du fortsatt muligheten til det. Les mer om årets TV-aksjon her.

Headerbilde: Kristina Aurore Kvåle

Karoline Holsæter studerer litteraturformidling i Oslo, jobber i bokhandel og bruker stort sett resten av tida hun har til rådighet på litteratur. Blogger på litteraturformidleren.com.