Høymål

2334939683_6631723e89_b

«Du er høy.» Nok en fremmed finner det for godt å påpeke det åpenbare.

Ja, det stemmer. Du har rett. Gratulerer, for en oppdagelse! Jeg er høy. Jeg måler 182 cm på strømpelesten. Det gjør meg høyere enn de fleste andre jenter, og faktisk er jeg høyere enn de fleste gutter også. Gjennomsnittshøyden for norske menn var 179,9 cm i 2011, skal vi tro Statistisk sentralbyrå.

Jeg stiller meg bak statistikken, og har nok av personlige erfaringer å fylle på med. En kommer ikke utenom at det er praktisk. Jeg kan hjelpe folk på matbutikken som ikke når opp til syltetøyet på den øverste hylla, og jeg ser godt på konsert nesten uansett hvor jeg står. (Utsikten til de som havner bak meg er selvfølgelig en annen historie, men jeg prøver å vise hensyn!) Jeg går fort uten å anstrenge meg, kan kjøpe fotside festkjoler uten å måtte sy dem opp og slipper å bruke ubehagelige stiletthæler for å få overblikk på dansegulvet. For all del, jeg er glad for å være høy. Jeg er bare lei av at folk forteller meg at jeg er det.

Det er nemlig noe ved lange mennesker som gir kortere mennesker en trang til å kommentere høyden deres. Hele tida. Spør hvem som helst på over 1,80, og de kjenner godt til fenomenet. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Jeg vet at det er ansett som flott å være høy; at mange gjerne vil være høyere, og at høye folk tjener mer (American Psychological Association, 2004). Jeg skjønner også at man legger merke til det når en person er flere tommer lengre enn en selv. Hva jeg ikke skjønner, er hvorfor fysisk høyde stadig fører til konversatorisk lavmål. Noen sier det på en misfornøyd måte. Som om det er min feil at jeg er høyere enn dem. Som om jeg sto foran dem i køen da centimeterne ble delt ut, og stakk av med de siste femten, og pekte nese til dem på veien ut av butikken. Andre sier det mer som et kompliment, med en varm tone og et beundrende blikk. Da er det selvfølgelig langt hyggeligere. (Og før du spør: Ja, det skjer innimellom. Noen ganger får jeg spørsmål om jeg er modell. Da ler jeg rått i et halvt minutt, og innen jeg er ferdig, rekker stort sett den andre å innse at det ikke er tilfellet.)

Det overveldende flertallet tilhører siste kategori: De bare sier det. Som om det var det naturligste av verden å kommentere folks generelle utseende som det første man gjør når man møter dem. «Heisann. Du er høy.» Vet du, det er jeg klar over, hvorfor sier du det til meg? For en åpenlys observasjon, og for en unødvendig–og egentlig ganske absurd–uttalelse.

Se for deg følgende utveksling:

- Hei, jeg heter Silje.

- Hyggelig å treffe deg, Silje. Du har blondt hår.

Eller denne:

- Hei, jeg heter Erik.

- Hallo, Erik. Du har brune bukser på deg.

Ikke én gang har jeg hørt noe lignende. Vanlige folk får ha fremtoningen sin i fred når de presenterer seg for noen. Høye folk, derimot, de er fritt vilt.

5560981106_559b51c1cb_b

Foto: Ed.ward via photopin cc

Det finnes naturligvis mange som er høyere enn 1,82. Både gutter og jenter. Jeg merker det riktignok med én gang om noen i nærheten er lengre enn meg, for det hører til sjeldenhetene, tross alt. Om de oppdager meg også, deler vi gjerne et vitende blikk, et sekunds solidarisk tilhørighet. Det høres kanskje rart ut, men det er sant. Det føles gjerne som at man har noe til felles, og det har man jo: Flere centimeter enn de fleste andre.

Senest i forrige uke sto jeg ved siden av en virkelig lang fyr på metroen. Han spurte hvor høy jeg var, sånn helt ut av det blå. Ingen anklagende tone, ingen tanketom kommentar, bare genuin interesse. Han sa ikke «hei» engang, han spurte: «Er du 1,80?» og tittet ned på meg. NED. Jeg sa: «1,82. Enn du?». Han smilte stort og erklærte at han vant med ti centimeter–han var altså 1,92 lang. Instant bonding. Vi småsnakket litt i noen minutter, om overblikk og rare blikk, før jeg gikk av toget noen stopp senere. Jeg vet ikke om folk med blondt hår eller brune bukser kommer i snakk på denne måten, men jeg synes det er hyggelig.

I den sedvanlige situasjonen «Hei, du er høy» har jeg ved par anledninger svart: «Nei, det er du som er lav». Med vekslende hell. Det er et hasardspill. Man risikerer å bli oppfattet som uhøflig og få olme blikk en hel kveld–noe som er urettferdig, så klart, ettersom vedkommende begynte! Hvorfor kan ikke jeg påpeke din fysikk når du kan påpeke min?

På den annen side kan det hende at den du hilser på hører hvor underlig det låter, og skjønner at en slik kommentar virker meningsløs. Da har man brutt isen og fått noen å snakke med. Neste gang du treffer noen som er over gjennomsnittlig lang, kan du jo vurdere å starte samtalen med noe uventet. Hvor mange sekunder som inngår i et døgn, kanskje, eller hvilken Simpsons-figur du liker best. Å dele denne informasjonen er ikke noe mindre rart og tilfeldig enn å slå fast et annet faktum, nemlig at han eller hun er høy. Sjansen er dessuten veldig stor for at vedkommende vet det fra før.

Headerfoto: HeavyWeightGeek via photopin cc

Synne H. Rustad er journalist og lager radio. Hun jobber frilans som oversetter og skribent, blogger om hverdagsluksus og er en glad geek. Rastløs og reiseglad. Elsker kjoler, katter, kanel og livets øvrige små gleder. Blogger på etdrysskanel.wordpress.com.