Hvem sin feminisme?

6309597996_930da4d193_b

Jeg tror ikke på meningsmonopol, og velger å praktisere hverdagsfeminisme på lavt nivå fremfor å følge paroler mot porno.

Stemmerettsjubileumsåret 2013 er i ferd med å bli et fantastisk år for De Store Diskusjonene omkring kjønn, feminisme, representasjon, klasse og likestilling. Det snakkes og skrives, og det er bra. Det må snakkes og skrives enda mer om kjønn før kjønn blir mindre relevant, og likestilling oppnådd.

For meg er feminisme rett og mulighet til valg, og en bedre maktbalanse mellom kjønnene. Jeg er 27 år gammel, bor i Norges nest største by og har et respektabelt antall studiepoeng i kjønnsrelaterte universitetsfag. Jeg har lest de Beauvoir, FETT, Amalie Skram og Valerie Solanas. Min feminisme tar utgangspunkt i meg selv, mine erfaringer, min kunnskap, min situasjon som en person født som kvinne i Norge. Heldige meg.

Hva er feminisme i Vadsø, på Gol eller i Calcutta? For en 14-åring? For en 67-åring? For en jente fra Somalia? For en lesbisk kvinne? For en hvit, heterofil mann? For en tjukk, for en tynn, for en transperson? For de som stemmer Høyre, Rødt eller Venstre?

Min feminisme vil av noen oppfattes som selvsentrert, lite solidarisk, for lite politisk og sosialistisk. Det jeg opplever, som flere har gjort i opptakten til 8. mars-togene rundtom i landet, er at det finnes en riktig feminisme, riktige paroler, som jeg ikke kan identifisere meg med. Jeg hater ikke på porno. Jeg er ikke sikker på hva jeg mener om sexkjøpsloven. Jeg tenker mye på det med barn, å skulle bli mor (eller ikke), og hvilke type familier som fritt kan velge hvordan de strukturerer sin omsorgssituasjon. Vi trenger fremdeles radikale feminster representert ved Kvinnefronten og Ottar, om enn som et korreks til Venstreindividualister som meg selv og som utgangspunkt for debatt. Jeg kommer aldri til å finne meg til rette under deres fane i noe som helst tog, men anerkjenner også deres feminisme. Det spørs om de anerkjenner min.

Noen himler med øynene over at «Merk retusjert reklame» er en av parolene i Oslo. Hyyyl, I-landsproblemer, hva med våre søstre sør for ekvator? Vi har det jaggu godt, for godt, har du ikke dårlig samvittighet over å ikke engasjere deg mer i kvinners arbeidssituasjon i India? Det har nemlig jeg, av og til. Men det er noe som heter å velge sine kamper, og jeg vet at en rekke kamper kjempes på den fronten av folk som har mer peiling enn meg.

women1
Foto: The Pie Shops Collection via photopin cc

I tillegg til å lese feministisk historie og teori praktiserer jeg min feminisme på lavt nivå: På å korrigere småting i hverdagssamtaler der kjønn ligger som «naturlig» årsak til alt fra utroskap, musikksmak og generell folkeskikk. Slå ned på generaliseringer. Gjerne med min mor, som i grunn er ganske progressiv i tankegangen for å være en tidligere hjemmeværende husmor med null utdannelse og vaskejobb. Gi ros og krangle kjærlig med småbarnsmødrevenninner. Ha sex selv om jeg ikke har frisert intime områder. Skrive og bidra til Oh Chérie. Lage spillelister med utelukkende kvinnelige artister. Være stolt av min søster når hun beint ut sier at hun «er fornøyd med kroppen sin». Slutte å stresse over kroppen min. Det har jeg gjort over halve livet, helt siden jeg og en venninne målte hverandres kroppsdeler med milimeterpresise målebånd, da vi knapt var fylt 11 år.

Jeg hadde aldri evne til å utvikle en full-blown spiseforstyrrelse, men la meg bare si deg at du blir sykt døll av å praktisere manisk lavkarbo. Snu på flisa, bli sint på systemet i stedet for deg selv. Det er et valg å bli glad i kroppen sin, ingen tar det for deg, og mange tjener på at du fortsetter å streve. Og når du slutter å kave med jeansstørrelser og slappe underarmer får du tid til overs til andre ting som gjør deg glad. Såre enkelt, men likevel vanskelig.

Jeg savner en mer tilgjengelig hverdagsfeminisme i Norge, og synes de ligger bedre an på den fronten i Sverige. Nabolandet med et eget feministparti, med genuspolitiske retningslinjer i barnehagene, der pronomenet ‘hen’, som et kjønnsnøytralt alternativ til han og hun, blir mer og mer synlig på spalteplass. En kan godt være uenig med noe av dette, at det er å dra det for langt, men uenighet er bra og fruktbart. But let’s keep it civil, og ikke erklære monopol på Den Riktige Feminismen og hysje ned meningsmotstandere. Noe med å respektere andres valg og alt det der.

Vi har alt å vinne på å fortsatt feire 8. mars. Vi skal prate i hjel likelønn, kroppskrig, voldtekt, papparollen, slutshaming, strippeklubber, barnfrihet, skjevheter i akademia, kroppshår, kjønnslemlestelse, Spellemannskategorier, ideologi og misogyni til det en gang ikke er mer å prate om. Til kjønn blir mindre avgjørende for dine valg, din situasjon. Til vi en gang kan tenke at dagens debatter er like utdaterte som den gang de klødde seg i skjegget for å kaaaanskje skulle gi kvinner stemmerett og kaaaanskje kvinner skulle få lov å ta abort.

I dag skyller jeg ned en av feminismens viktigste seire med en god Indian Pale Ale, tar på meg min nye herreparfyme, stryker skjorta, finner frem hold-in-strømpebuksa, og danser på Ladyfest i Bergen til M.I.A og Madonna. Det er min kvinnedag. Gratulerer med din.

Headerfoto: Kristina Aurore Kvåle

Anette Basso har en master i kulturvitenskap, og har alltid vært skoleflink (foruten gym). Feminist med arbeiderklassehender og Morgenbladetabonnement, bruker mye tid på internett, liker punk, pop og pils, og har tidligere blogget om kultur og uteliv i Bergen. Blogger på anettebasso.no.