Idol – jakten på en helside i lokalavisa

RoyDarvik_958

Det er få ting jeg blir så flau over som folk som driter seg ut på TV uten å vite det. Idol troner høyt på listen over sosialpornografi på sitt verste.

La det være helt klart–jeg er ikke spesielt begeistret for Idol. Eller X-faktor, eller andre talentkonkurranser for den del. Jeg liker ikke når folk synger på bussen. Jeg blir flau av Hotel Cæsar grunnet de labre skuespillerprestasjonene. Kort sagt,  folk uten talent som på liv og død må presse det på andre er jeg overbevist om at har en egen plass i helvete.

Folk uten talent melder seg på det de kommer over av talentshow for 15 sekunders berømmelse. Den typiske Idol-deltageren er en som har «sunget hele livet», og hvis største drøm er «å bli schendis». Som regel er de pene, og det er trolig derfor de også tror de kan synge. Dessverre er det ytterst få som har fått full pakke her i livet, og det burde noen snart fortelle de. Moren deres for eksempel–har de ikke foreldre som kan riste vett inn i hodet på dem? 118 likes på siste profilbilde på Facebook og full score på SingStar er ikke synonymt med du burde opptre offentlig.

Deltaker

Det ironiske med Idol er at det sjelden er den som er flinkest av de ikke-så-flinke som vinner. Vinneren er ofte den som pressen har hypet opp mest på forhånd, og den flest fjortiser greier å identifisere seg med. Et hederlig unntak er kanskje Kurt Nilsen, som den gangen så ut som en hobbit (hø, hø, hø). Det var den gangen ingen turte å melde seg på Idol, og de som meldte seg på hadde såpass med selvinnsikt at de i det minste traff en tone. Sånn sett kan det til en viss grad forsvares at han sitter som dommer.

De virkelige musikerne har dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) vett på å holde seg unna denne formen for underholdning. Du vet–de som driver med musikk av de rette grunnene, de som ikke er villige til å vokalrunke Spice Girls sin «Wannebe» i sårbar solo foran et totalt inkompetent sett av såkalte talentspeidere. Disse dommerne består av «hele Norges», og nå «litt Sveriges», Tone Damli Aaberge. Nå tenker du sikkert at jeg bare er misunnelig fordi Tone er vakker og vellykket, men jeg er faktisk ikke det. Neida, det er mer spørsmålet om hva hun egentlig har gjort av musikalsk karakter som kan rettferdiggjøre henne som dommer av en talentkonkurranse, som Idol jo faktisk er. I det minste er det tanken bak det hele. Hun har en søt stemme, og kan forsåvidt synge, men det er også alt. Hun har, såvidt jeg er bekjent, aldri skrevet en egen tekst eller tatt i et instrument, og når du ikke vet forskjell på G-nøkkel og moll i dur, har du ingenting som dommer å gjøre. Det er en av grunnene til at jeg aldri ble spurt. Men jeg skal stoppe der. Det der er TV2 og ikke Tone sin feil.

Og skal vi først snakke om dommere–hvem har egentlig plukket ut disse dommerne, og hvor er logikken bak utvelgelsen? Burde det ikke være mennesker som jobber i bransjen og har erfaring, istedenfor A- og B-kjendiser som er kjent fordi de er ansett som «kule»? Og hvem er denne Dansken? En gettho-smurf med stygg caps. Og det er i grunn det jeg har å si om ham. Jeg er heller ingen fan av Gunnar Greve Pettersen, men mannen er i det minste manager, og har bakgrunn fra å spotte talenter.

Når man nå ser hvem som har gått videre til neste utvelgelsesrunde ser det dessverre ikke ut til at det er mye nytt å hente som vi ikke allerede har sett før i løpet av de ørten forrige rundene.

Idol er ikke lenger jakten på en superstjerne. Det er jakten på en helsides artikkel i lokalavisa, og det har for lengst gått ut på dato.

Alle foto: TV2

Carina Elisabeth Carlsen studerer vernepleie, med mål om å bli sexolog. Hun har jobbet som frilansjournalist siden 2008. Av interesser og kampsaker kan hun nevne sex, pene menn, burlesque, all things 50's, hest og retten til å kalle seg feminist uten å bli sett rart på.