Iggy Azalea om musikkindustriens dobbeltmoral

Iggy Azalea

For kvinnene i musikkbransjen handler det ikke lenger om musikken som produseres, men om sexsymbolene som framfører den.

I et nylig intervju på radiostasjonen Hot 97 fortalte den australske rapperen Iggy Azalea at hun ikke lenger gjennomfører crowdsurfing på grunn av for mange episoder med forsøkt fingring:

I will get lurk tweets for like a week before my show, like ‘I’m about to go to the Iggy Azalea show and I’m going to finger her,’ and I’ll see it and be like, please don’t! That’s a violation. I don’t actually like that stuff.

Ikke bare gutter, men også jenter forsøker å fingre artisten. Nå bruker Azalea alltid dobbelt opp med undertøy samt to tynne tights under klærne. Frykten for seksuelle overgrep har ført til at det alltid blir satt opp sperringer mellom scenen og publikum.

Mange kvinnelige musikere er ikke lenger artister, men heller sexsymbol som tilfeldigvis lager musikk. For når man bruker ord som «pussy» i sangtekstene sine er det klart man bare er ute etter én ting. Eller?

Like, they think I’m real slutty, like ‘Oh, she got a song called «Pussy», I know what she wants. She wants these two fingers.’ Why would I want a stranger to ever finger me? Buying my album for $12 doesn’t mean you get to finger me when I come to your city.

Iggy Azalea

Kvinnelige artister skal fremstå sexy, allikevel er det ikke mye synlig hud som skal til før de blir stemplet som horete og dermed et dårlig forbilde. De skal være sin egen sjef og ikke la seg pirke på nesen, men kvinner med for mye makt, det skal man passe seg for. Man vil jo ikke ha bitchy artister heller.

Helst skal man oppføre seg som alle andre, høres ut som alle andre og ikke minst kle seg som alle andre. For snill pike: kjedelig. For tøsete: en fellesgode som fortjener å bli fingret under opptreden.

De er objekter alle har rett til å få en smakebit av fordi de frivillig har valgt et liv i rampelyset. De blir mer eller mindre ansett som offentlig eiendom. Nå skal det nevnes at dette gjelder for begge kjønn, men det meste av trakassering er allikevel rettet mot kvinner.

Enten det er på scenen, ute på gata eller gjennom diverse sosiale medier, får kvinnelige artister slengt etter seg en god del crap. For ikke å snakke om plystring, nedsettende kommentarer eller direkte latterliggjøring. Og det verste av alt: det har blitt så normalisert at ingen ser ut til å bry seg noe merkverdig.

De er ikke lenger talentfulle individer, men objekter i noe som ser ut til å være en evigvarende skjønnhetskonkurranse. Profesjonelle musikere blir ikke lenger anerkjent for sitt talent, men deres evne til å kunne underholde. Eller være gode rollemodeller for det samfunnet vi lever i. Et samfunn som sirkulerer rundt utseende og væremåte.

Mange vil kanskje skylde på artistene selv når man ser hvordan noen kler og oppfører seg på konserter og i videoer, men er det ikke i bunn og grunn samfunnet som gir uttrykk for hva de ønsker og dermed skaper visse idealer? Artistene blir et produkt som skal selges til et publikum som vet altfor godt hva de vil ha. Et flørtete image er derimot ikke noe mer enn akkurat det: et iscenesatt image.

Så la oss nå for guds skyld se forbi Azaleas ettertraktede rumpe og ta kvinnelige artister for hva de er: talentfulle musikere. Ikke sexobjekter. Ikke offentlig eiendom. Det er på tide å forstå at kvinnene i musikkbransjen har fortjent sin plass på grunn av talent, pågangsmot og personlighet. Ikke på grunn av sex-appeal.

Se hele radiointervjuet her:

(Legg merke til radiovertenes spørsmål… Hvor mange dreier seg om musikken og karrieren hennes, og hvor mange dreier seg om typen og sexlivet hennes?)

Guro Grønbakken er en 20 år gammel journalistikkstudent i London med store drømmer for framtiden og sans for søte strikkegenser-gutter og partysvensker. Hemmelig forelsket i Helge Ombo og stor fan av fløtegratinerte poteter. Anti-rosablogger på http://newbedtimestories.wordpress.com/