Kjære kroppshysteri

Kjære Kroppshysteri

Nå har du bæsja på leggen – igjen.

Vi avslutta 2013 som vi gjør alle andre år: Avisene bugner over av oppskrifter på ribbe, sjokoladekarameller og julekake. Samtidig sniker du inn en og annen artikkel om hvordan man skal komme seg gjennom jula uten å legge på seg. Når klokka har passert ett minutt over tolv på nyttårsaften er alt klart. De perfekte slankekurer som skal gi deg den perfekte kroppen. Den PERFEKTE kroppen. Bare spis én appelsin om dagen og drikk masse grønn te så blir du helt overnaturlig, vindunderlig feilfri til sommeren. Ja, også husker jeg på at når jeg har trent så mye at jeg ser dobbelt og har lyst til å spy, så skal jeg aller helst kjøre på enda littegrann. For den PERFEKTE kroppen kommer jo ikke av seg selv, tross alt.

Mens jeg spiser på mat med lite kalorier i, leser jeg nok en artikkel om hvor forferdelig det er at Lena Dunham nok en gang viser kroppen sin avkledd. Eller plager andre med sin grusomme uperfekte nakenhet, som de gjerne legger til. Jeg fortsetter med artikler som bitcher om hvor tunge plussmodellene er, og lærer sakte men sikkert at det jeg trodde var en sunn kropp egentlig ikke er bra nok. Den perfekte kropp MÅ jo tross alt inneha både thigh gap og bikini bridge.

Januar kommer også med magiske slankepiller som skal få meg til å forbrenne tre ganger så fort eller få tarmene mine til å ignorere alt fettet som inntas, og heller sende det rett ned i doskåla. Det er tross alt HELT ufarlig å forstyrre kroppens naturlige prosesser. Det viktigste er jo å ha den PERFEKTE sommerkroppen.

Om det ikke faller meg inn at jeg ikke er bra nok fra før, så blir jeg så bombardert med bilder av retusjerte modeller og skuespillerinner hver dag. De er så glatte og perfekte at selvtilliten går rett ned, og jeg ønsker så inderlig at jeg kan være like feilfri selv. Ingen porer, ingen cellulitter og ikke et eneste gram av overflødig fett. Når jeg føler meg ekstra mislykket Foto: VermontJm via Flickrstuderer jeg iherdig paparazzibilder av de samme stjernene. Disse bildene hvor den minste kvise, valk eller strekkmerke blir ringet inn med rød tusj. Og jeg føler meg hundre ganger bedre. Sykheten i at jeg trenger andres nederlag, og at media mobber disse kvinnene for noe som er helt naturlig, glemmer jeg. Fordi jeg føler meg bedre. I dag skal vi kose oss når andre blir mobbet for å ikke ha feilfrie kropper. Mine egne uperfektheter blir ikke-eksisterende når jeg ser på disse bildene, selv om det bare er for noen korte minutter.

Har jeg en ekstra dårlig dag, kan jeg i nysgjerrighetens navn klikke meg inn på Pro Ana-sider, og lese side opp og side ned om anoreksi som et livsstilsvalg. Spiseforstyrrelser er visstnok kult i 2014.

Men vet du hva, kroppshysteri? Nå gidder jeg ikke mer. Det er nok. Jeg orker ikke å strebe etter å ha den perfekte sommerkropp, thigh gap eller alt annet jeg uansett aldri kommer til å få (uten en god dose photoshop). Nå skal jeg lære meg noe annet. Å nyte livet, å være sunn uten å være sulten, å bli glad i både cellulitter og strekkmerker.

Så kroppshysteri, min gamle anti-venn. Du kan ta deg en bolle. Med glasur på.

Headerfoto: Christi Nielsen

Trude Thornes er nordlending, vernepleierstudent og bosatt i Trondheim. Liker film, alt som er whitetrash, rock og å utforske verden med alle sanser. Tar for øyeblikket et semester i statene. Blogger på http://levemedironiskdistanse.blogg.no/