Kulturforvirra i hillbillyland

13206083313_54d98bafda_b

Hvordan oppleves college i USA for en norsk jente?

«Do you like country music,» spurte han, mens vi suste nedover Broadway, badet i tusen neonlys. «Yes, indeedy I do,» svarte jeg, og lyden av en banjo kom durende ut av høytalerne. Velkommen til Amerika, indeed. Landet der alle hører på country, og menn går cowboy-kledd helt uten ironisk distanse. Et land fullt av bling. Men det er ikke gull alt som glitrer, – en god del av det er neonskiltene til McDonald’s.

Jeg trodde ikke USA skulle være helt som på film. Jeg trodde filmene var satt på spissen, og at college i statene skulle bli noe nokså annet. Den type entusiasme eksisterer vel ikke i virkeligheten? Så feil kan man ta. Det er AKKURAT som på film. Så hvor hører jeg hjemme i denne suppa av school spirit, pom poms, greek life og alt for mye junkfood? Er det i det hele tatt lov å være kynisk når folk rundt deg hopper rundt i skolens kleskolleksjon mens de snakker om homecoming og pizza parties? Jeg har vokst opp i et land med flatfylla, kjølig distanse til folk man ikke kjenner, og en daglig dose sarkasme. Nå er jeg i en liten by i midtvesten. Det oppleves derfor noe uvant og rart når folk er entusiastiske over gratis mat (eller «mat») og et (amerikansk) fotballag som aldri vinner.

Som den norske kvinnen jeg er, blir jeg noe overveldet av denne entusiasmen. Jeg er vant med dype diskusjoner om liksom-pretensiøse temaer, over tredje gratis påfyll av kaffe. Loslitt kaféliv omgitt av nerder, hipstere, rødstrømper og alle andre generaliseringer man måtte komme opp med når man snakker om folk flest. Bevæpnet med sarkasme og påtatt likegyldighet drikkes det dårlig kaffe og røykes alt for mange av de billigste sigarettene, mens vi diskuterer samtiden. Hvordan skal jeg forholde meg til ekstrem entusiasme? Jo, jeg gjør selvfølgelig det enhver nordmann i min situasjon ville gjort. Jeg snakker om været.

Varmen som var så intens i begynnelsen av semesteret, og kulden som skjærer i marg og ben når vi nærmer oss november. Jeg snakker om vinden som bare er irriterende, og regnet som gir meg pandaøyne. Jeg snakker om lyn og torden, som det var så mye av i august, og skybruddene som skylte over byen som en syndeflod. Men selvfølgelig, før eller siden blir jo dette kjedelig. Det er bare så mye man kan si om været, før man har sagt alt. Og jeg må tvinge meg selv til å gå ut av den europeiske bobla. Jeg må snakke med folk jeg ikke kjenner, selv om det er fryktelig skummelt. Jeg må tørre å drite meg litt ut, og tørre å snakke med dette rare folkeslaget, selv om aksenten min umiskjennelig ikke er amerikansk, og jeg høres noe underlig ut. Jeg må svare på spørsmål om Norge, om livet mitt der hjemme, om Europa og om stereotyper.

cheer

Foto: jurvetson via photopin cc

 Og det funker. Jeg blir så god på å være åpen og skravlete at det begynner å føles naturlig. Kanskje har det noe med at ølla her borte er latterlig billig. Kanskje er det fordi det faktisk er ganske morsomt å gi litt slipp. Lite legger jeg merke til at jeg begynner å dra det litt langt. Jeg glemmer jo helt at det er forskjell på amerikanere og canadiere. Og at sistnevnte er noe mer reserverte enn sine sørlige naboer. Det er lett å være etterpåklok, men jeg skulle virkelig ønske at jeg lærte da jeg skremte vekk min første canadier. Eller min andre, tredje og fjerde for den del. Note to self; det er forskjell på å være åpen og direkte, og på å være alt for ærlig. Åpenbart er ikke entusiasme og åpenhet nok. Man skal også ha antenner nok til å sette på bremsen når det blir for mye. Men så kjenner jeg at jeg forandres. Jeg begynner plutselig å bry meg om hockey. Jeg begynner å innbille meg selv at poteter er en av fem om dagen. Jeg snakker ubesværet til fremmede uten å ha tre øl innabords. Jeg friker ikke lengre ut av å ha folk rett ved siden av meg. Janteloven virker så uendelig langt borte, og jeg begynner å tørre. Jeg kjenner at det blir lettere å være åpen og imøtekommende. Det er helt greit å vite at man kan. Og det er lov å drite seg ut iblant. Det er lov å være entusiastisk uten ironisk distanse. Her er det ingen som synes det er negativt at man breier seg ut og tar plass, for det er definitivt plass nok. På alle måter det måtte innebære.

Jeg heter Trude og har blitt amerikanisert etter få måneder i statene. Jeg har handlet på Walmart i pysjen, jeg har skjært ut gresskar til Halloween, spist potetgull til lunsj, kløfta alt for mye foran de militære for å få gratis øl, daska meg på kneet mens jeg hører på country, og til og med sagt Yee-haaw, uten den minste sarkasme. Jeg har twerka i fylla, råna nedover Broadway, og endelig vent meg til at alle dobåser har gedigne glipper mellom dør og vegg. Jeg friker ikke lengre ut når fremmede setter seg på setet ved siden av meg. Jeg tør å være åpen og imøtekommende, selv om jeg er i et rom hvor jeg ikke kjenner noen. Jeg har kjøpt inn Halloween-kostyme, spilt beerpong på fratparty, drukket øl fra keg, og til og med mant frem litt school spirit. Og jeg har knekt koden. Jeg funnet ut hva det aller viktigste av alt er. Om jeg går litt for langt og driter meg loddrett ut, kan jeg alltids juge og si at det er sånn vi gjør det i Europa.

Headerfoto: Au Kirk via photopin cc

Trude Thornes er nordlending, vernepleierstudent og bosatt i Trondheim. Liker film, alt som er whitetrash, rock og å utforske verden med alle sanser. Tar for øyeblikket et semester i statene. Blogger på http://levemedironiskdistanse.blogg.no/