Leppestiften min får du aldri

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I en verden uten blikk fra andre, hadde du fremdeles valgt å sminke deg?

Sminke har vært en interesse og en praksis som har fulgt meg siden barnsben. Jeg husker å sitte på en krakk på badet og dingle med bena når mamma tok på seg mascara med åpen munn. Hvor fin jeg syntes jeg ble når hun en sjelden gang moret seg med å la meg ta på leppestift. Hvor glad jeg er for at jeg kan ty til litt foundation og rosa kremrouge når klokken viser 06.55 og plutselig se litt mer levende ut. Litt mer som… meg. Som den utgaven av meg selv jeg helst vil presentere til omverden.

New York Times presenterte nylig en debatt om om hvorvidt sminke kan “help or hinder a woman’s self-esteem”. Blant debattantene er kvinnen som valgte bort sminke og andre skjønnhets- og moteprodukter i ett år, og som har skrevet en bok om det. Hun erfarte at vanene var vanskelige å bryte, men også at når man slutter å stresse med hvordan man bør se ut setter man mer pris på sitt faktiske utseende. Det under sminken. Det er der jeg begynner å tenke, i liknende baner som den svenske skjønnhetsbloggeren Fifty Scents også gjorde etter å ha lest NY Times-saken. I en verden uten blikk fra andre, hadde jeg fremdeles valgt å sminke meg?

Bærer jeg sminke for meg selv eller for andre? Hvordan ser jeg egentlig ut? Hva er mitt “autentiske” utseende? Er du mindre ekte jo mer sminke og stylingprodukter du bruker? Hvordan ville jeg blitt oppfattet av omverdenen om jeg kuttet ut sminken eller tvert i mot valgte å bruke mye mer?

Det finnes studier på at kvinner oppfattes som mer kompetente i arbeidslivet dersom de legger en viss flid i utseendet. Og det finnes faste innslag i ymse kvinnemagasiner jeg leser hos frisøren der menn forteller hva vi kvinner absolutt bør unngå av sminke og frisyrer hvis vi skal ha sjans på dem. Jeg fikk nylig høre fra mannemunn at jeg ser så snill ut uten sminke. Jo…takk?

P1010117-600x336

Mange investerer mye tid og penger i eget utseende. Industriene tjener fett på menneskers usikkerhet. Selv er jeg nysgjerrig på hvorvidt jeg hadde klart bryte med mine egne rutiner, om jeg hadde gått inn for å gjøre det. Min første tanke er tiden jeg hadde spart om morgenen. Å skulle gjøre seg klar til å møte dagen krever forberedelser, ingen rom for hive-seg-ut-av-sengen-og-på-med-klærne-spontanitet.

Å ikke skulle fikse fjeset hver dag hadde gjort meg ukomfortabel. Du bruker ikke sminke og setter håret i en hestehale og så bare vips, her er jeg? Ja vel, så greit og så fint for deg, da. Jeg bruker mindre sminke og er mer komfortabel med mitt eget speilbilde nå enn da jeg var 17, men jeg trenger min halvtime på badet. Jeg har valgt å trenge den.

Jeg liker ikke at noe eller noen skal begrense min frihet eller fortelle meg hva jeg bør gjøre. Sånt gjør meg trassig. I noen tilfeller er det en av mine bedre egenskaper. Andre ganger: not so much. Men jeg liker sminke. Ritualet, duftene, teksturene, transformasjonen. Glitter på neglene. Fake rosa farge i kinnene. Svart eyeliner skrått ut fra øyekroken. En jevnere hudtone og en kvise som blir mindre rød.

Sminke og skjønnhet er dypt overfladisk, men vel verdt å reflektere kritisk over. Som Fifty Scents-Caroline skriver “gillar vi att skapa oss ett utseende. Som mer överensstämmer med det utseende vi tycker att vi har än det vi ser osminkat i spegeln.” Jeg føles mer som meg etter et tosifret antall minutter foran speilet om morgenen.

Alle foto: Ulrikke Eriksen Ekeli

 

Anette Basso har en master i kulturvitenskap, og har alltid vært skoleflink (foruten gym). Feminist med arbeiderklassehender og Morgenbladetabonnement, bruker mye tid på internett, liker punk, pop og pils, og har tidligere blogget om kultur og uteliv i Bergen. Blogger på anettebasso.no.