Linn Strømsborg om å skrive bok

large_213860640

Linn Strømsborg er forfatteren bak bøkene «Roskilde» (2009) og «Furuset» (2013). Nå gir hun Oh Chéries lesere et innblikk i hennes skrivemetoder, og hvordan det egentlig er å skrive bok.

Jeg har mange måter å jobbe på. Før jobbet jeg 80 prosent, og hadde en skrivedag i uka. Jeg pleide å dra opp på Blindern og skrive. Vennene mine studerte fortsatt, så jeg skrev på tekstene mine og de leste til eksamen eller skrev oppgave. Så spiste vi lunsj, eller tok kaffepauser, akkuat som vanlige studenter gjør, bare at jeg skrev på andre ting.

Noen dager prøvde jeg å skrive hjemme, men da endte jeg som regel opp med å vaske badet eller sortere sokkeskuffen. Det funket best for meg å dra et sted. Ta med PC-en i veska og gå ut døra, finne en kafé eller en pult eller en lesesalplass, et annet sted enn hjemme.

Jeg har også reist bort i lengre perioder for å skrive, og det har helt klart vært det beste. Jeg har til sammen vært tre måneder i København, bodd på et rom hos noen, reist fra alt og alle der hjemme, tatt med meg PC-en og en bag med klær, forlatt Oslo i februar eller mars, sittet på bussen på vei til en måned eller to i en helt annen by enn den jeg pleier å bo i. Da skriver jeg hele tiden. Hver dag er skrivedag, og uavhengig om jeg sitter oppe til langt på natt eller står opp tidlig, så skriver jeg minst fem til seks timer daglig. Det finnes ikke helg eller søndag, hver dag er en fridag. Jeg skriver og leser og drikker vin eller øl og sykler og får nye venner eller besøk av gamle venner, og hver eneste dag skriver jeg.

Det finnes ikke en dårlig eller bra skrivedag, for hvis jeg står fast den ene dagen, og ikke produserer så mye, så vet jeg at det er mange skrivedager igjen, og mange dager til å få til ting på.

Jeg jobber best på dagtid, jeg er ikke en sånn person som kan sitte til langt på natt og skrive. Det har vært noen kvelder med mye inspirasjon, men jeg tror jeg kan telle dem på én hånd. Jeg skriver best mellom 10 og 17 på dagen, og da har jeg gjerne satt meg ned i 9-tiden og rundet Internett først.

Når jeg står fast

Jeg griner, syter, sender mail til redaktøren min og sier at vi bare kan gi opp. Leser en bok. Går en tur. Hører på musikk, blir trassig. Skriver en dårlig tekst, men trøster meg med at det i det minste var ord på et papir, og at jeg produserte dem, og at alt er bedre enn ingenting. Sover, drikker øl. Redaktøren min og jeg møtes ofte, vi mailes ofte, jeg ringer ham seint på kvelden når jeg friker ut, og vi samarbeider veldig tett om manusene mine. «Roskilde» var veldig lett å fullføre, jeg bare skrev og skrev og skrev, så redigerte vi underveis. Plutselig satt jeg på kontoret og hadde boka mi i hånda.

«Furuset» gikk det nesten ikke an å fullføre. Jeg holdt på å gi opp den boka så mange ganger at det egentlig er et under at den er blitt utgitt. Jeg sto fast i lange perioder, jeg fikk skrivesperre rett før deadline hver eneste gang, jeg grein og reiv meg i håret, jeg mista trua på meg selv og prosjektet, og så fortsatte jeg. I lange perioder jobba jeg som en gærning og produserte tekst på tekst, og så stoppa det helt opp i flere måneder av gangen igjen.

furuset

Den første boka jeg skrev er ikke utgitt. Det kommer den aldri til å bli. Jeg skrev den i 2008 i løpet av tre små måneder. Jeg husker at jeg begynte på den, og at jeg satt hjemme hver kveld i mange uker, helt alene foran skatollet mitt, med et manus som vokste og vokste, og så plutselig var det blitt en nesten 100-siders lang roman som jeg printet ut på bakrommet på jobb og sendte inn til Flamme forlag, uten å helt vite hvorfor jeg turte å gjøre det. Det var en roman. Det er en roman. En trist og ung roman om en trist og ung jente, om regnet i Oslo og en gutt som går fra henne igjen og igjen. Jeg skrev den mens jeg hørte på Damien Rice, og den er for personlig og sentimental til å noen gang få verdi for noen andre. Men, jeg skriver jo som jeg skriver, og et sted inni alt det triste i den romanen, fant redaktøren min noen tekster om Roskilde som han mente vi kunne gjøre noe med. Og sånn ble det «Roskilde».

Nils, redaktøren min, har en evne til å se ting i ideene mine som jeg ikke ser selv. Han inspirerer meg og dytter meg, utfordrer meg og roser meg. Han skjønner greia mi, og over en øl eller tre kan vi diskutere oss frem til meninga med det jeg skriver. Vi kan ta tak i en tekst som ikke funker og gjøre den bedre, eller vi kan finne ut at en tekst vi begge liker godt egentlig ikke har noen mening. Jeg skriver, og han leser. Igjen og igjen og igjen og igjen, og så blir det en bok. Eller starten på en.

Det er vanskelig for meg mesteparten av tida. Men, det er ingenting som får meg til å føle meg bedre enn når jeg skriver noe jeg synes funker. Når jeg skriver sånn at jeg kjenner det i magen og brystet og hjertet og sjela. Når jeg får frysninger mens jeg skriver, og tenker at det jeg gjør har en mening, at det er viktig.

Samtidig er det igjenting jeg er mer redd for enn å miste det, for av en eller annen grunn tror jeg at talent kan brukes opp. Som om man har en viss mengde ord inni seg, og så blir det tomt. Alle jeg har snakket med sier at det ikke er sånn. Skriving er en jobb. Det er ikke noe du enten kan eller ikke kan, det er noe du lærer.

Jonathan Safran Foer sa: «Det er ikke egentlig forskjell på en profesjonell skribent og en som bare vil skrive—den eneste forskjellen er at noen slutter å skrive.»

Så jeg må vel bare aldri slutte å skrive. Så kommer det til å gå bra.
Ikke gi opp! Skriv til du tør å sende det inn.
Og så gjør du det igjen, og igjen, og igjen etter det.

Headerfoto: angelocesare via photopin cc

Linn Strømsborg jobber med bøker, liker kaffe i koppen om morgenen, og har skrevet romanene Roskilde (2009) og Furuset (2013). Linn blogger på strekhjerte.com.