Litteratursnobb? Jeg?

large_6816671657

Er det ett ord det aldri kunne falle meg inn å bruke for å beskrive meg selv så er det snobb.

Søker man opp adjektivet snobb på snl.no får man opp denne betydningen:

Snobb, oppr. person uten rang eller formue, nå: person som legger overdreven vekt på sosial posisjon, rikdom, «fin» omgang eller flotte klær. Først brukt i den moderne betydning av William Makepeace Thackeray i Book of Snobs (1848).

Selv bruker jeg minimalt med penger og energi på klær og sminke. Jeg går oftere på butikken i pysjen enn jeg går dit med vanlige klær. At jeg har to deltidsjobber ved siden av fulltidsstudiet har ingenting med penger å gjøre og jeg bryr meg generelt lite om sosial status. Alt i alt er det lite som skulle tilsi at jeg er i nærheten av det man i dag kaller en snobb… men så kommer det til litteraturen.

Som bokhandlermedarbeider er jeg pent nødt til å selge den litteraturen kundene er ute etter. Selv om det skjærer meg i hjertet når jeg for n’te gang i løpet av ei vakt putter en av de såkalte bestselgerne i en pose og gir til mennesket som står på den andre siden av disken. Jeg river meg i håret hver gang Petterson og Lindstrøm må vike for en stabel Fifty Shades of Grey og ler hånlig inni meg hvis en kunde spør etter serielitteratur.

Først som sist bør det også sies at jeg opptil flere ganger har gjort ærlige forsøk på å lese romaner som har regjert på bestselgerlistene. At bøkene er så lettleste at 300 sider er ferdiglest på et par timer er i seg selv ingen negativ ting. At jeg sitter igjen med en følelse av at jeg heller kunne sett en episode Paradise Hotel, er noe helt annet. Handlingene er så grunne og overfladiske at det ikke gir noen mening å skulle lete etter noen dypere betydning enn det som står skrevet svart på hvitt. Og har du først lest én av disse bøkene har du lest alle.

large_7753592214

Jeg vil ha litteratur som utfordrer meg, som lurer hodet mitt og får meg til å tenke tanker jeg ikke visste jeg hadde. Bøker jeg ikke glemmer følelsen av, selv om jeg for lengst har glemt hva de handler om. Romaner som får meg til å ville forbedre meg som person. Det er først når en bok kan gjøre dét med meg at litteratur blir god litteratur.

Når man først er inne på dette temaet kan man ikke unngå spørsmålet hva er god litteratur? Det er subjektivt vil mange svare. Nei, det er det ikke, svarer jeg. Leser jeg en slakt av den nye plata til yndlingsbandet mitt er det snarere at jeg tenker ”Oi. Jeg har dårlig musikksmak” og klarer å leve greit med det. Jeg setter meg ikke ned og skriver sinte kommentarer om at anmelderen er udugelig og ikke vet hva hun snakker om. Grunnen til det er enkel og grei, det er jeg som ikke vet hva jeg snakker om. Noen mennesker har høyere kompetanse for å kunne vurdere hva som er dårlig og god musikk. Det samme må da kunne gjelde litteratur?

På samme måten som jeg tilberoper meg rettigheten til å like dårlig musikk, så skal selvfølgelig de som ønsker det både få lese og like dårlig litteratur. Likevel virker det som om det er en oppfattelse hos enkelte kvinner fra 35-50 at de må like forfattere som Samartin og Hislop av den enkle grunn at de er kvinne mellom 35 og 50. Det skjer stadig oftere at jeg får kunder som fortviler over dårlige bøker som de har fått anbefalt av venninner eller i andre bokhandlere. Det er denne holdningen jeg vil til livs. At en bok ligger på bestselgerlistene betyr nødvendigvis ikke at det er en litterært bra bok. Livet er for kort til å lese dårlig litteratur. For å unngå det må man også tørre å ta skrittet ut av den firkanta boksen og lukke øynene for de høyeste bunkene med bøker som ligger i bokhandelen.

Ja vel, så er jeg en snobb da, men da skal jeg også være stolt av det.

Begge foto: Ben Andreas Harding via photopin cc

Karoline Holsæter studerer litteraturformidling i Oslo, jobber i bokhandel og bruker stort sett resten av tida hun har til rådighet på litteratur. Blogger på litteraturformidleren.com.