Mr Devil May Care

Lou

Det er vanskelig å beskrive Lou Reed uten å være subjektiv. Han var en mann som vanskelig kunne la seg beskrives med ord. Bare med følelser. Og følelser lar seg dessverre ikke overføre til papir.
Likevel må en prøve. Unik, magisk, særegen, talentfull, arrogant, nyskapende, eksentrisk, innflytelsesrik, upolert, viktig, pretensiøs, vakker og uforutsigbar. Vanskelig. Ja, spesielt vanskelig, for Lou Reed har aldri prøvd å bli likt. Han har alltid gjort som det passet ham. Og takk og pris for det.

Han begynte sin karriere på en tid da verden ikke var klar for ham, og han forlot den som en av de desidert mest innflytelsesrike artistene i rockens historie. Omdiskutert for både sin musikk, sine seksuelle preferanser og sitt forhold til heroin, har Lou Reed tilbrakt hele sin karriere med å sjokkere gang på gang. Med sine monotone stemme og sine upolerte sangtekster står han nå igjen som en legende. Noe en kanskje ikke skulle tro på slutten av 60-tallet.

Det begynte med The Velvet Underground. Bandet ble dannet av Lou Reed og John Cale. De fikk med seg Sterling Morrisson og Maureen Tucker, og i 1967 kom debutplata The Velvet Underground & Nico. Plata ble aldri noen kommersiell suksess, men skjebnen skulle ha det til at Rolling Stone Magazine flere år senere kåret albumet til tidenes viktigste. Bedre sent enn aldri. I osen av hasjrøyk og faenskap skrev de seg uvitende inn i historien. Plata har inspirert uttallige artister i ettertiden.

Det er et velkjent faktum at Reed tilbrakte deler av sin tidligere karriere i heroinrus.
Om heroin noensinne skulle sies å duge til noe bra, så må det være at det inspirerte Lou Reed til å skrive noen av sine beste tekster.

Heroin, be the death of me
Heroin, it’s my wife and it’s my life
Because a mainer to my vein
Leads to a center in my head
And then I’m better off and dead
Because when the smack begins to flow
I really don’t care anymore
About all the Jim-Jim’s in this town
And all the politicians makin’ crazy sounds
And everybody puttin’ everybody else down
And all the dead bodies piled up in mounds

Solokarrieren hans har utvilsomt vært omdiskutert, og de gangene han har blitt rost opp i skyene, er det for de aller meste snakk om tiden i Velvet. Hans andre soloplate, Transformer (1972) er nok det største musikalske høydepunktet etter at han forlot The Velvet Underground. Det er på dette albumet vi finner noen av hans største solohits også: Vicious, Walk on the Wild Side, Satelite of Love og ikke minst Perfect Day. Transformer var absolutt – i sin glamrockglitrende prakt – det viktigste tilskuddet i noe som skulle bli en lang og variert solokarriere. Klisjé eller ikke; du kan ikke snakke om musikken til Lou Reed uten å bli i overkant nostalgisk. Ikke at han hadde brydd seg.

Lou Reed lærte verden å gi litt faen. Han lærte oss noe om å være uperfekte mennesker. Han har tilbrakt livet sitt med å sjokkere verden, men det som skulle sjokkere aller mest, var nok at han faktisk var dødelig.

Trude Thornes er nordlending, vernepleierstudent og bosatt i Trondheim. Liker film, alt som er whitetrash, rock og å utforske verden med alle sanser. Tar for øyeblikket et semester i statene. Blogger på http://levemedironiskdistanse.blogg.no/