Oppdrag Nemo

1467447_10202432988884521_1669938424_n

Over ett år har jeg drevet med mannejakt i Londons gater uten særlig hell. I slike tørketider er det bare rett og rimelig å spørre seg selv: må det overdrevent mye fisking til for å finne Nemo i det engelske farvann?

Du får venneforespørsel på Facebook av gårsdagens hookup, og neimen har ikke alkoholen spilt deg et puss igjen. Alle er riktignok ikke like fotogene, men det var da virkelig ikke slik han så ut på dansegulvet i går kveld?

Det er ingen hemmelighet at briter ikke er av det aller mest attraktive folkeslaget. Men når sant skal sies, tar de det ofte igjen på sjarmen. Og sjarm, det liker vi. Når det gjelder sjekking er det ofte også ulike mengder alkohol inne i bildet, og kombinasjonen sjarm og øl-briller skal man ikke kimse av.

Som student i London er det ingenting jeg liker bedre enn å legge igjen nerdebrillene hjemme og slippe alle hemninger på byens utallige utesteder (les: dra på mannejakt). For er det én ting man trenger uansett hvor i livet man er, så er det litt god, gammeldags klinings. Gjennom min leting etter svigermors drøm har jeg møtt på både de stereotypiske britene; så bleke at de vipper mot rosa, litt utstående ører og kort hår kjemmet oppover til en slags Tin Tin-sveis, men til tider har jeg også møtt på noen reale hunks. For hei, selv om det kanskje ikke høres slik ut, så finnes det faktisk én og annen kjekkas her også.

165476922_65eef9dc5e_b

Foto:BruceTurner via photopin cc

La oss begynne med min klart kleineste episode. Jeg er på vei til mitt hundre og tiende dobesøk for kvelden og oppdager i sidesynet noe som kvalifiserer seg til å bli nattens fangst. På vei tilbake slenger jeg meg ned i sofaen ved siden av byttet slik bare en ravende full person kan, og det er her, kjære leser, at blackouten setter inn. Det neste jeg vet er at jeg ligger i senga til kompisen hans, med fangsten ved min side, og lurer på hva faen jeg gjør her. Jeg har blitt betraktelig mer edru, og er ikke lenger like interessert i denne briten ved kallenavnet ‘brødet’ (allerede her burde vel varsellyset ha blinket). Natten blir brukt på å holde hans junior så langt unna meg som det overhodet er mulig i en 1.20m seng, mens han iherdig forsøker å få valuta for det han har bragt med seg hjem. Morgenen etter viser seg raskt å bli samme gamle visa. Uttrykket mårrabrød har aldri gitt mer mening.

Som den pingla jeg er har jeg aldri hatt mot til å spørre andre ut på date. Men med én flaske hvitvin og hakket for mange hjemmelagde vodka Redbull innabords derimot, da begynner vi å snakke. Det er på en slik kveld jeg treffer den fremtidige legen. Kall meg gjerne golddigger, men det er lite som er mer sexy enn legestudenter. Jeg ser mitt snitt til å kline med et bra kupp, og kjører derfor på. Festen går mot slutten og det er tydelig at jeg er mer interessert i utveksling av nummer enn det han er–han skal jo tross alt bli lege. La oss bare konkludere med at denne stakkars gutten ble offer for min telefonterrorisering hver gang jeg var på fylla–i flere uker etterpå.

Er det noe jeg liker enda bedre enn fremtidige leger, så er det svensker. Og er man lei av trauste engelskmenn er det ingenting som får hormonene til å bruse som et møte med en gjeng partysvensker på byen. Litt kyssing på dansegulvet, og allerede på bussen hjemover tikker det inn en melding fra engelen Gabriel som vi så fint døper han. Han kan meddele at han er forelska. I meg. Allerede. Dagene som følger sender han kun meldinger når han er tydelig beruset. Så fort SMS-kanalen først blir erklært åpnet, renner det derimot over. Jeg velger å holde avstand, mens han prøver å få meg til sengs. En uke senere drar han hjem, men passer på å sende én siste melding, antakelig fortsatt full fra nattens fyllekule. “JAG åker till Sverige om 2 timmar!!!” Litt snurt, litt full og en smule desperat. Kanskje er ikke britene så ille allikevel.

Det mangler ikke på svarte hull i fest-hukommelsen fra mitt første år på universitet, og det er ofte her i disse blackoutene at jeg møter på disse pene, og mindre pene, bleikfisene. Det er også disse gangene jeg våkner opp med date-invitasjoner på mobilen dagen etter. Nå skal det sies at jeg aldri har vært på en ordentlig date, selv om tilbudene har kommet i tide og utide. For er det noe som virkelig skremmer meg, så er det ordet ’date’. Og er det noe som skremmer meg enda mer, så er det å få en invitasjon til nettopp dette dagen derpå, selvfølgelig fra fyren jeg kysset hele natten i mangel på samtaleemner. For hva gjør man når man ikke har noe å snakke om? Jo, da kysser man, enkelt og greit.

Så kanskje er det rett og slett ikke jeg som sliter med å finne Nemo, men Nemo som har problemer med å se meg–godt gjemt bak nærmeste korallrev der ingen kan spørre meg ut på date.

Headerfoto: Johanne Nyborg

Guro Grønbakken er en 20 år gammel journalistikkstudent i London med store drømmer for framtiden og sans for søte strikkegenser-gutter og partysvensker. Hemmelig forelsket i Helge Ombo og stor fan av fløtegratinerte poteter. Anti-rosablogger på http://newbedtimestories.wordpress.com/