På tirsdag fant jeg et barn

barn

I 2010 ble det politianmeldt 1120 tilfeller av fysisk mishandling mot barn i Norge. Hvor mange som blir utsatt for psykisk mishandling er det derimot ingen som vet.

Gutten
Det er tidlig morgen, og jeg er på min faste løpetur i en av Oslos mange parker. Da jeg runder første sving fanger jeg opp noe i sidesynet. Noe ensomt, noe som ikke burde være der. Jeg stanser opp, og i grøftekanten titter en liten gutt opp på meg med store øyne. Han gråter. En halvmeter fra det lille hodet hans dundrer rushtrafikken forbi.

Da jeg fant ham var han ikke annet enn grønn parkdress, snørr og tårer. Han var kanskje tre år gammel, og han satt helt alene i grøftekanten ved et av Oslos mest trafikkerte bilkryss. Kun en halvmeter, om ikke mindre, ventet en sikker død. Ingen foreldre var å se. «Mamma borte,» sa han bare. Så – en liten, kald hånd i min. Han tuslet ustøtt opp av grøftekanten. Sammen gikk vi parken rundt, men ingen så ut til å dra kjensel på den lille gutten med de fine krøllene. Minuttene gikk, ti ble til tyve, den lille hånden hvilte fremdeles i min. Trygg, men redd.

Til sist, på den andre siden av den store parken, dro gutten endelig kjensel på sin mor. Men hun vinket ham ikke velkommen, hun løp ham ikke i møte. I stedet satt hun henslengt på en benk, tastet på telefonen og dampet på sigaretten sin som om hun var et middels stort damplokomotiv. Hun sa ingenting, verken til meg eller gutten. Det var først da jeg forklarte at gutten kunne ha blitt påkjørt, at hun kastet et blikk opp på meg. «Jaja, han klarer seg» var svaret jeg fikk. Da jeg gikk, vinket gutten etter meg. Han satt fremdeles på bakken der jeg hadde etterlatt ham, moren røyket fremdeles på sigaretten sin. Jeg vinket tilbake, smilte forsiktig, men det gjorde helvetes vondt et eller annet sted dypt inni meg. Noe var galt. Det var først da jeg kom hjem at jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke hadde ringt politiet.

De mørke tallene
I følge Folkehelseinstituttet ble det i 2010 anmeldt 1120 tilfeller av fysisk vold mot barn under 12 år i Norge. Dette er såkalte mørke tall, det vil si at de er både ufullstendige og særdeles problematiske. Med andre ord: De dekker ingen verdens ting. Statistikk på overgrep og mishandling er mangelvare i Norge, og dette er fordi man kun kan bygge statistikk på de overgrepene som faktisk er politianmeldt. Men hva med de resterende?

Det er et faktum at svært få overgrep mot barn blir politianmeldt. En årsak til dette kan være at mishandlingen som oftest blir utført av en i nærmeste familie. Kjernefamiliens dager er altså talte, skal vi tro Folkehelseinstituttet: «I over halvparten av (de politianmeldte, undertegnedes kommentartillegg) tilfellene der barn utsettes for vold er det en av barnets biologiske foreldre som er voldsutøveren.» Barn sier sjeldent fra – og enda sjeldnere hvis det er mor eller far som står bak. Det er naturlig nok også vanskeligere å anmelde et overgrep når det viser seg å være din ektefelle som er mishandleren. Eller kanskje til og med du selv?

Problematikken rundt dette temaet dreier seg ikke bare om hva som blir politianmeldt, men også om hva som faktisk blir sett. Psykisk mishandling av barn, også kjent som «usynlig» vold, er minst like utbredt som det fysisk vold er – om ikke mer. Det er derimot langt vanskeligere å oppdage. Vi snakker altså om termer som ren omsorgssvikt, vanskjøtsel, seksuelle overgrep og verbalt misbruk. Alt dette er former for mishandling som ikke etterlater spor på overflaten. Det er ingen blåmerker, det er ingen åpne sår. Dette er mishandling du ikke vil klare å se med det blotte øyet.

Så vi har altså en statistikk som ikke sier noe som helst. Eller – vi har en statistikk som røper mer om det den ikke sier, snarere enn det som står svart på hvitt. Vi vet at i 2010 var det 1120 mennesker i Norge som anmeldte noen for fysisk barnemishandling, men det er også alt vi vet. Vi vet nemlig ikke hvor mange som ikke anmeldte en overgriper i 2010. Vi vet heller ikke hvor mange barn som ble utsatt for psykiske overgrep, for omsorgssvikt eller for verbalt misbruk. Vi vet heller ikke hvor mange barn som ble utsatt for seksuelle overgrep.

Vi vet ingen verdens ting, og det er fordi vi ikke ser det. Vi ser ikke dem.

Barna som ingen ser er overalt rundt oss i samfunnet. Det er vårt ansvar å sørge for at de er trygge. Det er vår plikt som voksne mennesker. La barn være barn.

I morgen skal jeg tilbake til parken. Dagen etter i morgen også. Og dagen etter der. Kanskje jeg ser ham igjen. Kanskje jeg kan hjelpe.

 

All statistikk er hentet fra Folkehelseinstituttet.
Headerfoto: Michael MistrettaCC-lisens

Christina studerer litteraturvitenskap på UiO, og jobber som frilansskribent. Hennes store drøm er å bli journalist. Christina liker store drømmer, sterk vin og høye sko. Hun mener alltid noe om alt, men har sjeldent peiling. Stor fan av klisjeer.