Norsk dyngispop fra Silja Dyngeland

16_1560

Det kan være vanskelig å vite hva man skal bli og hva man vil jobbe med. Silja Dyngeland vet det. Hun er musiker fra Bergen og snart klar med debutplate. Vi tok en prat med henne for å høre hvordan det er å leve som artist. Hvor tøff må man egentlig være for å følge drømmene sine?

Bergen ligger under grå himmel, og det ser ut til at den kan åpne seg når som helst. Inne på en kafé, ikke så langt fra Lille Lungegårdsvann, sitter jeg og venter på Silja Dyngeland. Silja er en av de menneskene som har valgt den usikre veien – en av de som faktisk følger drømmene sine.

Hun har bare 23 år på baken, men har likevel rukket å slippe en 7-tommers vinylplate, blitt månedsvinner i Bergensavisens «Oppdrag Demo» i 2008, og slipper i desember ut enda en ny singel før debutplaten kommer ut over nyttår.

- Shit det er kaldt ute no! Men nå har jeg jo vått hår også da… Typisk!

Silja kommer løpende inn i kafeen, antrukket i svart skinnjakke med er mørkt sjal tullet rundt seg. Håret er satt opp. Det kler henne.

- Jeg må bare gå og kjøpe meg en kaffi.

Silja forsvinner, men kommer kjapt tilbake med både kaffe og skolebolle.

- Jeg elsker å kose meg. Skulle nesten ønske bollen bare var det gule i midten!

Jeg er enig at det er lurt å kose seg. Det kan ikke være så lett å sette av tid til sånt når man ikke har en typisk 08 til 16-jobb. Silja trekker frem at å jobbe som musiker er hardt arbeid.

- Jeg kaller det GDS: gjør det sjølv! Det skjer ingenting av å sitte på baken.

1025718_10152993625310594_846065805_o
Foto: Privat

Og Silja er flink til å ta initiativ. Etter å gått på låtskriverkurs hos Julian Berntzen i 2007, ble en demo sendt til produsent Kato Ådland året etter. Silja var da travel med skole, men tre år senere kontaktet hun selv Ådland på nytt. «Har du fått hørt på musikken min?» spurte en optimistisk jente som hadde mer å by på. Hun forteller at han heldigvis var veldig positiv, og husket demoen fra 2008. Ådland er nå produsent på den kommende platen hennes.

- Interessen for musikk er medfødt. Pappa og mamma er musikere og jeg har på en måte vært med på sangoppdrag allerede fra da jeg lå i magen til mamma. Jeg sang før jeg kunne snakke.

Selv om Silja har fått musikken inn med morsmelken betyr ikke det at veien har vært lagt for henne. Foreldrene hennes er musikere i sjangrene klassisk og jazz, men Silja har valgt sin egen vei.

- Det faller seg helt naturlig å jobbe innenfor singer/songwritersjangeren, og vi lager på en måte hver vår suppe. Jeg synger for eksempel på norsk. Før skrev jeg på engelsk fordi det føltes som den eneste muligheten; jeg trodde ikke norsk var et alternativ. Men på norsk føler jeg det blir mer personlig og ærlig. Jeg er fornøyd med der jeg er nå. Jeg kaller musikken min for «dyngispop» – musikk med hint av forskjellige sjangrer. Debutplaten min er eksperimentell. En plate hvor jeg har fått leke meg med lydbilde, og kommet ut av komfortsonen. Men det ligger en søkende og melankolsk stemning i tekstene mine.

Jeg lurer på hvor hun finner inspirasjon og kreativitet til å lage disse tekstene? Silja begynner å le.

- Jeg får ofte inspirasjon fra fulle folk. Det kommer mye ærlighet fra dem! Før var jeg også mindre avslappet, så nå prøver jeg å løsne litt. Jeg hater å være altfor perfekt! Noen ganger kan jeg være litt for seriøs. Jeg har lært meg humor med årene. Jeg ønsker å være litt vittig på en melankolsk måte.

Å være musikalsk er en ting. Å ha talent for låtskriving er en annen. Men hva med redselen? Finnes den hos Silja? Har hun en back up-plan i tilfelle artistlivet ikke blir sikkert nok til å leve av?

- Jeg har tenkt på å kanskje bli ingeniør; å studere matte og naturfag. Biologi er også kjempespennende. Man må jo alltid ha en back up-plan i dette «berg og dalbanelivet», men musikken har alltid vært planen. Jeg jobber i studentradioen i Bergen, i programmet Plutopop. Det er veldig gøy og jeg elsker å jobbe i radio. I Plutopop får jeg jobbet med andre musikere og får innsyn i forskjellige sjangrer og stilarter. Hobby og jobb går på en måte hånd i hånd for meg der.

20130731-DSC_0113
Foto: Marte Husdal Råen

Silja tar en slurk av kaffen sin. Bollen er borte. Blir hun noen gang usikker? Er artistlivet verdt redselen? Og ikke minst arbeidet?

- Klart jeg er usikker! En del valg er vanskelig. Du må være tøff i denne bransjen; det er jo en 170% stilling uten fast lønn. Det er intenst og du må hele tiden være på! Siden jeg jobber som soloartist kan det ofte bli ensomt. Jeg spiller jo alene, og kan ikke skylde på noen andre om noe skulle gå skeis. Det er jeg som har ansvaret. Det er utrolig skummelt, men resultatene blir ærlige og det er deilig.

- Alt arbeidet er verdt det når jeg ser at jeg når ut. Da føler jeg at jeg har levert og at noen bryr seg. Jeg jobber beinhardt, men det er utrolig kjekt med respons! Det sterkeste jeg har opplevd hendte da jeg holdt konsert for et publikum bestående av både unge og voksne. Jeg spilte låten «Stemning» som handler om ensomhet, og det at du trenger folk rundt deg for å ikke havne utpå.. Da så jeg en godt voksen mann begynne å gråte. Det var en sterk opplevelse.

Joda, det kan virke som Silja kjenner på redselen, men det er vel naturlig? Hun reiser seg.

- Jeg må hente litt mer kaffe!». Hun kjenner visst jenta som står bak kassen. Det kan virke som om Silja kjenner alle i byen, og det er ikke så rart – hun er lett å bli kjent med. Når hun kommer tilbake setter hun seg smilende. «Jeg trengte en snakkepause – jeg snakker å så mye!

Jeg tenker at det sikkert er en god egenskap i denne bransjen, å være utadvendt.

- Jeg har fått i gang samarbeid med andre musikere, for eksempel Einar Olsson fra Casiokids på trommer, Sebastian Uthaug på bass og Mathias Marstrander som går på Griegakademiet på gitar. De er med meg av og til, og jeg kaller de bare for Englebandittene.

Denne bransjen er vanskelig og kanskje også litt skummel, men jeg får inntrykk av at Silja er klar på at det er her hun vil være.

- Før visste jeg ikke hvor jeg ville, ting bare skjedde, men jeg er mer sikker nå! Nå er jeg ferdig som en en bolle. Det gule i midten! Jeg har et mer stabilt fotfeste. Det er nå jeg føler jeg har noe å melde. Det er nå det begynner å bli gøy! Samtidig er jeg litt reddere – jeg føler jeg har mer å tape. Hvis ingen bryr seg om platen så er det skrekken! Men det går absolutt riktig vei.

Jeg spør henne om hun vil råde andre til å være i samme bransje, og da nikker hun.

- Du jobber 24/7, så du må brenne for det. Ikke bare for selve musikken, men også alt det praktiske rundt. Og ikke sitt på rumpen. Det er mitt tips!

Headerbilde: Marte Husdal Råen

Elena Wetlesen Davanger liker sjokoladeboller fra Narvesen, gamle filmer og psykologipensum. Hun tar en dag om gangen og håper hun en gang kan får råd til en oppvaskemaskin.