The Everyday Sexism Project

Kjønnsdiskriminering mot kvinner skjer verden over hver eneste dag. Det er på tide å ta opp kampen mot den normaliserte hverdagsdiskrimineringen – ved å dele våre erfaringer.

Det er lett å si at likestillingen har kommet langt. Vi har en kvinnelig statsminister. Over 40% av stortingsrepresentantene er i dag kvinner og Norge troner på toppen over land med kjønnskvotering i lederstillinger. Allikevel skjer det fortsatt altfor mye hverdagslig sexisme som blir feid bort under nærmeste teppe. Det blir som med hybelkaninene bak sofaen: ute av syne, ute av sinn.

For å vekke oppsikt rundt hverdagsdiskrimineringen som ofte blir plassert i andre rekke, satte Laura Bates i 2012 i gang nettstedet Everydaysexism.com. Hver dag poster kvinner (og menn) fra hele verden historier om diskriminering de har opplevd i stor eller liten grad. Ett år etter publiseringen, i desember 2013, hadde bloggen nådd 50.000 innlegg.   

Skjermbilde 2014-04-25 kl

«The Everyday Sexism Project» gir alle en mulighet til å dele sine historier. Bloggen tar opp episoder hvor overvektige jenter ikke har blitt trodd når de har fortalt om voldtekt fordi «feite jenter ikke blir voldtatt» og «jenter som kler seg i røde kjoler burde ikke forvente annet enn å bli sjekket opp og tvunget ned i senga».

En 13-år gammel jente forteller at hun er redd for å en dag måtte ha sex for første gang, fordi guttene på skolen sender rundt pornografiske videoer som viser andre og mer skremmende seksuelle aktiviteter enn hva skoleundervisningen har tilbydd. Det enorme sexpresset fra det mannlige kjønn gjør at mange unge jenter gruer seg i lang tid til sin første seksualopplevelse.

På bloggens hjemmeside oppfordrer Laura kvinner og menn i alle aldre til å fortelle sine historier, små eller store, for å vise verden at diskrimineringen mot det kvinnelige kjønn fortsatt er noe som eksisterer og noe kvinner opplever hver eneste dag. Hun presiserer at dette er et viktig tema som må diskuteres og tas hånd om. Kvinnediskriminering burde ikke og kan ikke bli skjøvet under teppet lenger.

Diskriminering handler ikke bare om nedsettende kommentarer eller «wolf whistling». Det skjer ikke bare på gata, på kontoret eller hjemme bak lukkede dører. Mediebransjen fører reklamer hvor attraktive kvinner ikke lenger kun fronter et produkt, men faktisk har blitt selve produktet. Et produkt som menn og kvinner skal sikle på til det blir vanskelig å overse det brennende kredittkortet i lommeboka.

playstationtouchbothsides1

En bekjent fortalte meg om en tidligere episode hvor hennes teamleder indirekte påpekte lønnsforskjellen mellom henne og en jevnaldrende, mannlig ansatt for så senere å fortelle en annen teamleder at han var «helt forelska» i henne. Teamlederen var da 50 år, kvinnen 22. Det at taket på arbeidsplassen var dekket av postere med nakne damer gjør ikke akkurat saken noe bedre.

Senest for to uker siden ble jeg og en venninne filmet av en mann i førersetet på en parkert bil. Jeg har blitt dasket på rumpa av forbikjørende, plystret og ropt etter flere ganger enn jeg kan huske og ble en gang holdt fast i en intim klem av mannen som skulle fikse gardinstanga. Han var gammel nok til å kunne være faren min.

Utsagnet «gutter er gutter» gjør det ikke greit å behandle det kvinnelige kjønn som et objekt. Det gjør det ikke greit å plystre på oss som om vi er dyr. Og det gjør det ikke greit å grabbe bakdelen vår uansett hvor fin den måtte være.

Prosjekter som «The Everyday Sexism Project» er derfor viktige bidragsytere både når det gjelder opplysning om et tema som ellers ikke får nok oppmerksomhet og som den første rullende steinen i en nedstøvet debatt.

Diskriminering burde ikke være en del av det å leve som en kvinne. Bare fordi hverdagslige episoder blir sett på som bagateller, eller enda verre, blir normalisert, betyr ikke at det er greit. Det at omtrent hver eneste kvinne i verden har en personlig historie som omfatter sexisme i større eller mindre grad betyr heller ikke at det er slik det skal være.

Sexisme eksisterer og det er et problem. Et problem som ikke forsvinner av seg selv, og som nok ikke forsvinner med det første. Men man må alltid begynne et sted, så la oss begynne her. Med å dele våre erfaringer og åpne øynene til de som mener at diskrimineringen ikke lenger finnes.

Følg @EverydaySexism på Twitter.

Guro Grønbakken er en 20 år gammel journalistikkstudent i London med store drømmer for framtiden og sans for søte strikkegenser-gutter og partysvensker. Hemmelig forelsket i Helge Ombo og stor fan av fløtegratinerte poteter. Anti-rosablogger på http://newbedtimestories.wordpress.com/