Tre dokumentarer som utfordrer ditt perspektiv på dyreriket

Blackfish

Det er godt mulig du vil miste trua på menneskeheten.

Blackfish (2013)

Regissør: Gabriela Cowperthwaite

I Blackfish møter vi spekkhoggeren Tilikum i fornøyelsesparken SeaWorld i Orlando, Florida. Tilikum har lenge vært parkens superstjerne, på tross av at han har vært involvert i drapet på tre mennesker. Dokumentaren diskuterer hvorvidt hans aggressive personlighetstrekk er et resultat av natur eller miljø. Gjennom videoklipp og intervju med tidligere trenere, hvalfangere og forskere tegnes det et nytt bilde av spekkhoggere og delfiner i fangenskap. Fornøyelsesparkene har skapt en illusjon, hvor spekkhoggerne trives i sitt nye hjem som er på størrelsen med et badekar. Vi har alle hørt at delfiner og spekkhoggere gjør triks fordi de virkelig har lyst, og at tvang ikke er involvert. Hvordan kan en tro at en smilende delfin er ulykkelig?

Ikke overraskende nok har SeaWorld stemplet dokumentaren som propaganda, hevdet at de virkelig bryr seg om spekkhoggerne, og at de gjør alt for å ivareta deres interesser og helse. Videre hevder parken at det er nødvendig med spekkhoggere i fangenskap for vitenskapelig forskning og konservering. Likevel er det usannsynlig at vitenskapelig forskning på spekkhoggere i fangenskap har relevans for spekkhoggere i det fri. På den andre siden har Blackfish rørt og engasjert mennesker over hele verden til å demonstrere mot fangenskap av spekkhoggere. Musikere som Willie Nelson, Heart, og Cheap Trick kansellerte sine konserter som var planlagt i parken, og Joan Jett har vist avsky til at hennes musikk ble brukt i opptrender.

Blackfish viser at spekkhoggere og delfiner er høyst intelligente skapninger med emosjonelle behov. Når du ser dokumentaren er du nødt til å ta stilling til hvorvidt det er forsvarlig å holde spekkhoggere i fangenskap. Du vil kanskje stille deg kritisk til hvordan mennesket separerer familier, fengsler og utnytter spekkhoggere til egen fornøyelse og underholdning. Tenk deg om før du kjøper billetter til forestillinger!

The Cove (2009)

Regissør: Louie Psihoyos

I The Cove blir vi med tidligere delfintrener Ric O’Barry og en gjeng aktivister på et hemmelig oppdrag i Taiji, Japan. Ved første øyekast fremstår Taiji som et surrealistisk delfinparadis, hvor lokalbefolkningen nærmest ser ut til å forgude delfiner. Stemningen blir raskt uhyggelig og illusjonen avsløres. Dette er tross alt stedet hvor du kan gå i akvariumspark for å se på delfinopptreden mens du spiser delfinkjøtt. I Taiji er det er mulig å se delfiner jaget til kysten, hvor delfintrenere velger ut unge delfiner til å bli fremtidige underholdere i fornøyelsesparker. En bukt er avstengt, voktet og utilgjengelig for uvedkommende. Her foregår det massedrap av delfiner, som skal holdes skjult.

Det hevdes at delfinfangsten er en gammel tradisjon, men denne typen delfinfangst i Taiji startet ikke før 1969. Det skjulte motivet ser ut for å være profitt fra salget av delfiner til fornøyelsesparker. Sea Shepheard Conservation Society har estimert at prislappen på en delfin er opp til $150,000. Den årlige delfinfangsten i Taiji startet med 250 tumlere fanget langs kysten. Blant delfinene var den unge albinodelfinen, Angel. Angel ble separert fra sin mor, plassert i akvariumsparken, og har en usikker fremtid i møte.

The Cove satte delfinfangst og massedrap av delfiner i søkelyset. Ved hjelp av dokumentaren Blackfish, er det nå et stort internasjonalt press hvor store folkemasser, kjendiser og organisasjonen Anonymous er engasjert. Det er forbud mot delfinopptredener i Hellas. I India er delfiner betegnet som ikke-menneskelige personer. En kan spekulere hvorvidt delfiner muligens er mer intelligente enn mennesker. Videre kan en stille spørsmål på menneskets «patent» på avansert kommunikasjon, følelser og selvmord.

Earthlings (2005)

Regissør: Shaun Monson

Earthlings dekker menneskets utnyttelse av våre dyrevenner i form av mote, forskning, mat, kjæledyr og underholdning. Profitt står i fokus, og ikke-mennesklige individer blir degradert til masseproduserte objekter. Med sine sterke og grusomme scener, er dette ikke en dokumentar for sarte sjeler. Earthlings er tankevekkende, emosjonell, og på mange måter sjokkerende. Diskresjon er anbefalt, selv om dette kan være en tankevekker for de fleste. Visste du at majoriteten av kuskinnet som brukes i klær, vesker og møbler kommer fra indiske kuer? Er du klar over vitenskapelig forskning tar livet av omtrent 10 billioner dyr, hver eneste dag? Er dyreoppdrett virkelig etisk forsvarlig? Er en gris en baconmaskin? Er en høne mer verdt enn antall egg? Finnes det eldrehjem for pensjonerte melkekuer?

Menneskets utnyttelse av dyr legitimeres ofte fordi mennesket er unikt, overlegent, på toppen av næringskjeden, «skapt i guds bilde», og har utviklet teknologi til å utslette hele planeten. Med arroganse og likegyldighet blir livet til «lavere skapninger» tilsidesatt for luksus og bekvemmelighet. På den andre siden hevdes det at dyreforsøk kan føre til kurer som helbreder menneskelige sykdommer. Det er rart hvordan ikke-menneskelige dyr plutselig ikke regnes som spesielt ulike mennesker likevel. Dette er en klar dissosiasjon få velger å ta stilling til. Dyr er individer med personlighet, ønsker om å leve, og de eksisterer for egne grunner. Earthlings er spesielt bra fordi skyggesiden av illusjonen blir illuminert, og teppet av ignoranse faller. Du blir endelig nødt til å ta stilling til hvorvidt dette er industrier du har samvittighet til å støtte, med mindre du børster det av med eventyret «alt er mye bedre i Norge».

Charlotte Bøe har bachelor i psykologi, og tar master i Clinical & Public Health Nutrition. Er veganer, syr dansekjoler og er på evig jakt etter Londons beste kaffe. Charlotte blogger på http://charlotteconstanze.tumblr.com/