Valget om å la være

Gravid

Kommer jeg til å endre mening når jeg blir mer moden, eller vil jeg velge å forbli barnfri?

Jeg var aldri den som ivret etter å trille tur med småbarna i nabolaget. Jeg forsto meg ikke på barn når jeg selv var barn, og det har ikke endret seg stort. I min egen «jentegjeng» har venninner begynt å bli mødre, til nydelige, blide, chubby, rare små mennesker. Miniindivider som likner sin far og mor, knyttet til sine foreldre i uoverskuelig fremtid, og fullstendig avhengig av deres oppmerksomhet, tid og omsorg i en årrekke.

At jeg selv ennå ikke ønsker meg barn blir møtt med et smil, foreløpig. De som kjenner meg vet at jeg aldri har ytret ønske om å bli mor, og har fått seg en god latter når de har sett meg forsøke å holde eller kommunisere med en baby. En klønete og klein affære for alle parter involvert, barnet inkludert, vil jeg tro.

I en alder av (snart) 28 nærmer jeg meg gjennomsnittsalder for førstegangsfødende i Norge. For menn er alderen 31 år. I byene er snittet noe høyere, og variabler som utdanning og sivilstatus spiller også inn på fødselstallene. Flere tall finnes i Statistisk Årbok 2012, y’all.

Det er forventet at kvinner skal føde barn. Noen mener attpåtil at norske kvinner ikke føder mange nok barn. Å være barnløs anses som et tap, en stor sorg, og er det for mange. Flere muligheter enn før finnes heldigvis for de som ikke kan få barn men som ønsker å bli foreldre. Men hva med de som velger å la være? Hva med de barnfrie?

Begrepet barnfrihet er i motsetning til barnløshet positivt ladet, og innebærer et valg. Min veileder på masteroppgaven i kulturvitenskap, professor Tove Fjell, skrev sin doktorgradsavhandling «Å si nei til meningen med livet?» om nettopp kvinner som velger å ikke få barn. I følge hennes analyse basert på dybdeintervjuer møter barnfrie kvinner sterke reaksjoner fra omgivelsene, fra fordømmelse til sympati. Gjennomgående er utsagnet om at «bare vent, du kommer til å ombestemme deg». Til forskning.no sier Fjell at «ved å si at disse kvinnene kommer til å forandre mening bare de får tenkt seg om og blitt modne nok, infantiliseres livsvalget deres.»

Grunnen til at jeg igjen sitter og tenker slike tanker er ikke bare fordi en av mine beste venninner er høygravid og lykkelig (yes, hun har faktisk den der gløden de snakker om), men også fordi jeg kom over denne kronikken, om en britisk mor som angrer på at hun fikk barn. Hun sammenlikner dem med parasitter, som stjal all hennes tid uten å gi noe tilbake. Ganske harde ord, og gjett om hun har fått gjennomgå. The Feminist Wire følger opp saken, og viser til andre studier som konkluderer likt med Tove Fjell. Skribenten skriver avslutningsvis at «choosing to be childfree may not guarantee happiness, but neither does choosing to become a mother.»

Barn
Foto: R’eyes

Jeg vet ikke hva som vil gjøre meg lykkelig. Per dags dato ønsker jeg ikke å bli mor. Jeg er åpen for at det kan endre seg, at jeg muligens møter Den Fyren som gir meg hjertebank og raslende eggstokker, at jeg en dag våkner og vet at jeg vil bli mor. At jeg kan gi barnet et godt liv, eller i alle fall forsøke så godt jeg kan. Jeg elsker frihet og sliter med forpliktelser, og kjenner meg selv godt nok til at jeg har grunner til å tvile på hvorvidt jeg egner meg som mor. Det er ikke en særlig behagelig tanke. Men jeg ønsker ikke engang at mine barn skal lese en kronikk om hvor mye jeg angrer på at jeg fikk dem.

Det har ikke så mye med feminisme å gjøre som frihet (selv om det for meg er to sider av samme sak). Simone de Beauvoir valgte som kjent å ikke bli mor, og det har noe feilaktig blitt hevdet at hun anså morskap som verdiløst:

It was said that I refused to grant any value to the maternal instinct and to love. This was not so. I simply asked that women should experience them truthfully and freely, whereas they often use them as excuses and take refuge in them, only to find themselves imprisoned in that refuge when those emotions have dried up in their hearts.

Opptørkede fengselsfølelser – det er ikke oppløftende ordbruk fra den kanten heller. Jeg tror riktignok ordene fra en fransk eksistensialist betyr lite for mødre, i storbyer eller bygdesamfunn. Men det gir mening for meg og jeg kommer ikke unna å tenke i de baner. Damn you, akademia.

Får jeg aldri barn vil jeg aldri heller vite. Om all kjærligheten, redselen, ansvaret, å sniffe på nakken til min egen, fleskete lille babyklump. Kanskje ser jeg tilbake på denne teksten og smiler litt overbærende av meg selv. Du har ingen rett til å gjøre det samme.

Headerfoto: Emery Co Photo via photopin cc

Anette Basso har en master i kulturvitenskap, og har alltid vært skoleflink (foruten gym). Feminist med arbeiderklassehender og Morgenbladetabonnement, bruker mye tid på internett, liker punk, pop og pils, og har tidligere blogget om kultur og uteliv i Bergen. Blogger på anettebasso.no.