Vi møtte forfatteren Stephen Clarke (andre del)

stephenclarke

Han har solgt millioner av bøker verden over, men Stephen Clarke hadde likevel tid til å ta en kaffe med oss i Paris, for å snakke om sitt alter ego, filmen som kanskje kommer, lengden på franske skjørt og–selvfølgelig–hundebæsj.

Den britiske forfatteren har bodd i Frankrike i snart 20 år, og er hjernen bak en serie bøker om en ung, britisk mann som flytter til Paris, og om de kulturforskjellene han blant annet møter i arbeidslivet og i forhold med franske kvinner. Clarke har også skrevet faglitterære bøker, alltid om fransk kultur og alltid med en snert av humor.

Dette er andre del av intervjuet. Les første del her.

line

Gjennom bøkene dine gir du millioner av mennesker et inntrykk av denne planeten. Hvordan føles det å forme folks bilde av en hel nasjon?

– Hmm, nå må jeg tenke litt. Alt jeg gjør er egentlig å beskrive hva jeg ser og å lage vitser av det. Jeg prøver som best jeg kan å unngå klisjéene. Noen ganger hører jeg komikere på britisk radio som fortsatt snakker om at franskmenn spiser mye hvitløk og at de ikke vasker seg. «Voks opp», tenker jeg da. Sånt er så gammeldags, og det er så mye som faktisk foregår her.

Jeg prøver å beskrive det jeg ser fra en humoristisk vinkel. Det blir litt som å publisere komiske fotografier fra et sted. Det er et sted som faktisk finnes, og jeg vil ikke skape noe falskt bilde, jeg vil bare gi folk et inntrykk.

Heldigvis er franskmennene enige i det inntrykket, for de kjøper også bøkene mine, og de inviterer meg til skoler og bibliotek så jeg kan holde foredrag for dem …om dem selv. Senest for noen uker siden ble jeg bedt til en fransk bank for å snakke til dem om Frankrike. Jeg fikk betalt, til og med.

For en luksus! Et selskap har dessuten kjøpt filmrettighetene til ‘A Year in the Merde’. Du uttalte så sent som i januar i år at produksjonen er på manusstadiet. Hva annet kan du fortelle oss?

– Vel, filmrettighetene er faktisk blitt kjøpt flere ganger. Problemet med slike salg er at det ikke alltid blir film av det. Selskapet kjøper muligheten til å lage en film i løpet av det neste året, og håper at de finner folk og penger til det. Vanligvis blir det ikke noe av.

Denne gangen har jeg vært heldig, for nå er det seriøse folk som har begynt å jobbe. De har funnet dyktige, britiske manusforfattere som har laget filmer tidligere, og som nå driver med sitt andre utkast til manuset. Det skjer altså noe, jevnt og trutt, uten falske løfter. De bare får jobben gjort. Det føles bra, for filmindustrien er en bransje hvor folk snakker mye om drømmene og planene sine. «Snart vil du bo i Hollywood Hills og kunne surfe til filmsettet hver morgen.» De skulle ønske at det var sant, men de trenger mange millioner pund eller dollar for å få det til å skje. Som regel skjer det ikke. Nå jobber jeg med folk som har kommet i gang, og det føles betryggende.

I hvor stor grad vil du være involvert i prosessen?

– Jeg håper å få bruke kopimaskinen og komme med kaffe til skuespillerne iblant… Jeg har hatt flaks, for kona til produsenten liker boka godt. Det betyr at hvis han endrer for mye på historien, må han begynne å lage middag selv. Han liker den også, heldigvis.

De rådførte seg med meg da de skulle skrive treatment, et tisiders dokument som forklarer hva slags film man vil lage. Det bestemte vi altså sammen. Jeg fikk også komme med innspill når førsteutkastet til manuset var ferdig, og nå ser jeg frem til å lese andreutkastet. De er snille med meg. De må ikke involvere meg om de ikke har lyst til det, men de gjør det likevel. De spør meg til råds, og de liker boka.

Om filmen faktisk blir noe av, så håper jeg at den vil handle om en morsom engelskmann som bor i Frankrike, og ikke om at Tom Cruise invaderer Litauen i helikopter med en fransk jente i armkroken. Sånt kan skje, ting kan bli totalt forandret, men det føles som at denne gjengen har respekt for boka.

Høres lovende ut. Er det noe du vet at de likevel kommer til å forandre?

– Hahaha, jada. ‘A Year in the Merde’ er ikke skrevet på noen filmatisk måte i det hele tatt. Strukturen ligner ikke på grafen for handlingen i en typisk film. Den er gjerne veldig enkel, for alt skjer i løpet av to timer. Å lese en bok kan derimot ta mye lenger tid, og den kan være mye mer detaljert.

Man må kutte ned på figurene – i boka har Paul West tre ulike kjærester i løpet av året, for eksempel. Det går ikke i en film. I følge filmens uskrevne regler har hovedpersonen én romantisk interesse. Det holder, sånn er det. Tre damer i samme film ville få Paul West til å fremstå som sexgal. I virkeligheten, om man er ung og single og bor i Paris, er det nok ikke så rart.

Historien må altså komprimeres og gjøres mer strømlinjeformet. Det plager meg ikke, for film er et helt annet medium. Det blir som å lage et maleri av en skulptur, eller noe sånt. Ting må omformes og forenkles. De beholder bokas ånd, og forhåpentligvis mange av bokas humoristiske poeng, og ikke minst hovedfigurene–jeg er fornøyd.

Apropos figurer, du nevnte Tom Cruise. Hvem vil du se i hovedrollen?

– Ikke Tom Cruise, tror jeg. Det endrer seg stadig, for med jevne mellomrom kommer unge, engelske stjerner inn i filmindustrien, og så tenker du «aha, han ville passe bra». Så blir de plutselig populære, og dermed altfor dyre. Jeg vet ikke, egentlig, men alt som skal til er en ung og helst britisk skuespiller med komisk talent. Heldigvis fnnes det mange av dem, de dukker opp i England hele tida. Jeg tror de avles fram i et laboratorium rett utenfor London. Vi trenger bare å få tak i en som funker. Jeg vet ikke hvem vi ender opp med, men jeg er svært optimistisk.

Det er nå nesten ti år siden ‘A Year in the Merde’ først ble utgitt i stor skala. Når du ser på den i dag, er det noe du ville utelatt fra filmen?

– Utelatt? Nei. Vel, den viser veldig konkret til Irakkrigen i 2003. Det ville jeg nok endret for å gjøre den mer tidløs, for det andre i boka er like sant nå som det var da.

Jeg er faktisk litt lettet, for i en kort periode var fortauene i Paris litt renere. Det var mindre hundebæsj rundt omkring. Nå er tilstanden tilbake ved det vanlige; det er nok av hundebæsj overalt. Det er jeg glad for.

Deg om det. Du blir omtalt som en pionér innen den litterære sjangeren «fisk på land». Hvordan føles det?

– Jeg vet ikke om jeg går med på «pionér», for fisk på land-tematikken har stått sterkt i litteraturen til alle tider. Kafka var prototypen på en sosialt strandet fisk. Det jeg gjorde annerledes, tror jeg, var å ta for meg det helt ordinære hverdagslivet. Jeg skriver ikke om å bo på en gård i Provence og drikke olivenolje. Jeg romantiserer ikke. Mange forteller om livet på landet, blant griser og bønder og epletrær… I stedet for å skrive som en bonde fra middelalderen, valgte jeg å skrive om dagligdags, urbant liv i en fransk bedrift. Det var annerledes.

Dessuten prøvde jeg å gjøre det komisk, som en gammel britisk film. Franskmennene kaller det «la comédie anglaise», og vi kaller det bare komedie. Lett, underholdende farse som ikke er ondsinnet. Jeg vil ikke være ondskapsfull eller gjøre det ubehagelig for noen, jeg vil at alle skal kunne more seg. Det skilte seg også ut. Det er altså snakk om en morsom og hyggelig figur på et virkelig sted.

stephenclarke4

Paris er så absolutt et virkelig sted, og du har nå bodd her i 19 år. Om du aldri hadde flyttet hit, hvordan ville livet ditt sett ut i dag?

– Det aner jeg ikke. Da jeg først flyttet hit med jobben, hadde jeg vært innom Hong Kong. De spurte om jeg ville jobbe derfra, men det ville jeg ikke. Det var gøy der, men livet ville blitt mye mer krevende. Jeg vurderte også å bosette meg på en gresk øy. Om jeg ikke hadde flyttet til Paris, ville jeg kanskje åpnet en gresk restaurant i Hong Kong eller en kinarestaurant på en gresk øy? Jeg vet ikke.

Og helt til slutt: du begynte med å trykke opp og selge bøkene dine selv. Hva vil du si til skribenter som sliter?

– Kjøp en ny datamaskin. Nei, skribenter som sliter må spørre seg selv hvorfor de sliter. Prøver de å være for intellektuelle, ved nesten å skremme bort leseren? Noen, særlig franskmenn, prøver å skrive ting som er så kompliserte at ingen skjønner seg på dem. Så er de stolte av at boka er vanskelig å forstå, for det betyr at den må være bra… Jeg er ikke enig i det. Skribenter som sliter må gjøre sin egen greie på sin egen måte, og håpe på at noen vil like det.

I tillegg, selv om det låter åpenbart, se til at du faktisk skriver ferdig boka. Noen spurte meg en gang om hva som er forskjellen mellom en populær forfatter og alle andre. Jeg svarte at det selvfølgelig ikke finnes noe fysisk forskjell, vi er alle mennesker som er likt satt sammen. Den store skilnaden er at den populære forfatteren faktisk fullførte boka si. Masser av folk holder på med å skrive en bok, eller tenker på å skrive en bok… Bare skriv den fordømte greia. Få den ferdig. Så, når den er ferdig, gå tilbake og skriv om og gjør om til hver eneste del av boka er så bra som den kan bli. Ikke utsett det og ikke ta noen snarveier.

Når du til slutt har denne boka som er skrevet med dine ord og som er så bra som den kan bli, da kan du prøve å selge den til et forlag. Om ingen vil ha den, så gjør hva jeg gjorde; utgi den selv. Som e-bok, kanskje. Det er lett, hvem som helst kan gjøre det, og det koster omtrent ingenting. Man trenger altså ikke lage fysiske bøker engang–bare få den ut i verden. Finn ut hva leserne synes. Jeg ville vite hva folk mente om boka mi. Heldigvis likte de den, så jeg kunne selge rettighetene gjennom et forlag.

Alt du kan gjøre er å skrive din egen greie, etter beste evne, og så gi alle en mulighet til å lese det du har skrevet.

Foto: Ida Sundmoen Dahle

Synne H. Rustad er journalist og lager radio. Hun jobber frilans som oversetter og skribent, blogger om hverdagsluksus og er en glad geek. Rastløs og reiseglad. Elsker kjoler, katter, kanel og livets øvrige små gleder. Blogger på etdrysskanel.wordpress.com.